Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Karikatur og vold i reprise

DEBATT: Vil muslimske miljøer i Midtøsten kunne møte krenkelser uten vold? Svarer vi nei, er vi farlig nær en omvendt rasisme.

OPPTØYER:Egyptiske demonstranter river ned det amerikanske flagget på USAs ambassade i Kairo.Amerikanerne er i ferd med å gå i den samme fella som Jonas Gahr Støre gjorde under karikaturstriden, mener Vebjørn Selbekk. Fotot: AFP/Scanpix
OPPTØYER:Egyptiske demonstranter river ned det amerikanske flagget på USAs ambassade i Kairo.Amerikanerne er i ferd med å gå i den samme fella som Jonas Gahr Støre gjorde under karikaturstriden, mener Vebjørn Selbekk. Fotot: AFP/Scanpix Vis mer

Ytringer om profeten Muhammed - denne gangen i form av den satiriske filmen «Innocence of Muslims» - setter igjen ambassader i brann i den islamske verden. Skjønt det er - også det i likhet med karikaturstriden i 2006 - i stor grad uklart hvor mye av spetakkelet som skyldes spontant religiøst sinne, og hva som er iscenesatt av krefter som på ulike måter har interesse av å ramme Vesten generelt. De grusomme drapene på fire amerikanske diplomater i Benghazi i Libya ser for eksempel ut til å være planlagt på forhånd. Her er det sannsynligvis snakk om et angrep som er utført av terrorister i ly av urolighetene. Sinte, unge muslimer som vil forsvare profetens ære, går vanligvis ikke rundt og bærer på granatkastere. Og det var slike våpen som tirsdag ble brukt for å ta livet av amerikanerne på 11-årsdagen for 11. september-angrepene mot USA.

Men det er også klare forskjeller mellom karikaturbråket for seks år siden og filmurolighetene i dag. Den arabiske våren har endret maktforholdene i Midtøsten. Nå sitter det islamister i regjeringsposisjon i sentrale land i regionen. Ikke minst det største og viktigste av alle, Egypt. Vi står nå overfor den første alvorlige testen på hvordan islamister med regjeringsmakt vil forholde seg i krise- og konfliktsituasjoner med viktige vestlige nasjoner. For denne gangen er det ikke de diplomatiske stasjonene til små land i Europas nordvestlige hjørne som blir flammenes rov. I Muhammed-striden anno 2012 er det ambassadene til verdens eneste supermakt som angripes og raseres.

Da vår ambassade i Damaskus ble brent ned under karikaturstriden i 2006, var utenriksminister Jonas Gahr Støres eneste sanksjonsmiddel overfor det syriske regimet en søknad om skadeerstatning. Hans kollega i Washington rår som kjent over helt andre ressurser. Likevel ser det ut som amerikanerne nå går i samme felle som det Støre gjorde den gangen. Voldshandlingene fordømmes, men det gjør sannelig ytringen også. USAs utenriksminister Hillary Clinton karakteriserer satirefilmen om Muhammeds liv som «avskyelig, frastøtende og forkastelig».

Ja, «Innocence of Muslims» er en særdeles dårlig og infantil film. Muhammed-filmen ligner kvalitetsmessig på noe førsteårselever i en videregåendeklasse på linjen for medier og kommunikasjon kunne ha fremstilt. Hvis den sammenligningen provoserer noen, er jeg eventuelt villig til å beklage overfor elevene. Ikke den amerikanske filmskaperen. De få som angivelig har betalt penger for å se den, burde hatt en god sak dersom de krevde sine dollar tilbake.

Men også denne Muhammed-filmen er tross alt en grunnlovsbeskyttet ytring. Den amerikanske forfatningen har hatt et om mulig enda sterkere vern rundt free speech enn det tilfellet har vært i Norge. Det er ikke hylling av makthavere eller referater av den allmenne konsensus som trenger den beskyttelsen vår ytringsfrihet gir. Det er de omstridte, krenkende, sjokkerende og av og til heslige ytringene som behøver vern.

Regjeringer i den frie verden må for all del ikke igjen gå i den fellen at man setter likhetstegn mellom ytringer og vold. Uansett hvor alvorlig situasjonen er. Det er godt å se at vår utenriksminister denne gangen nøyer seg med å fordømme myrderiene. Og ikke Muhammed-ytringen.

Etter å ha sett det 14 minutter lange klippet fra filmen som ligger tilgjengelig på Youtube, er det ikke vanskelig å forstå at muslimer kan føle seg støtt. Men også kristne har i årevis måttet forholde seg til sterkt religiøst krenkende ytringer i kunsten og kulturens navn. Det har eksempelvis dreid seg om bilder av korsfestede rotter, krusifikser nedsenket i urin og bokutgivelser med Jesus i erotisk utfoldelse. Enkelte husker kanskje også Ecce Homo-utstillingen, som ble vist i Oslo rådhus, der Kristus-personen ble avbildet naken og tidvis i seksuelle situasjoner. Kristne har stort sett ikke gått bananas for det. De håndgripelige resultatene av krenketheten har stort sett bestått i harmdirrende leserinnlegg. Enkelte ganger har velmenende, men kanskje litt naive kristne produsert anmeldelser som automatisk - og heldigvis - har blitt bunninnhold i skrivebordsskuffene hos politiet. Liv og eiendom har i hvert fall ikke kommet til skade.

Går det an å tro på at det etter hvert vil være mulig også for muslimske miljøer i Midtøsten å respondere på satire om deres tro på mer adekavate måter enn brann og vold? Hvis man ikke forventer at også de har eller kan tilegne seg evnen til å reagere på ikke-voldelig vis når de føler seg krenket, står man i fare for å nærme seg en slags omvendt rasisme. Vi bør i det hele tatt passe oss for å havne i en situasjon der vi i praksis argumenterer med at vi må avstå fra utfordrende ytringer om islam fordi asiatiske og arabiske muslimer i praksis er så kulturelt tilbakestående. Man må liksom bare regne med opptøyer, myrderier og terror dersom man skulle støte dem.

Selv har jeg i hvert fall større tro på muslimer enn som så. Vi må kunne ha et berettiget håp om at også muslimske grupper i fremtiden vil prøve å motbevise det filmskaperen nå påstår om at islam er en voldelig religion på annen måte enn gjennom nærmest å bekrefte det. Ved å drepe amerikanske diplomater og slepe dem rundt i gatene etterpå.

Følg oss på Twitter
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media