Karikert og kompetent

AC/DC's karriere har vært på kraftig hell siden 1981. Men i klassen for rockens karikerte museumsvoktere holder Australias barnsligste 50-åringer seg urovekkende godt.

AC/DC møtte et utsolgt og overentusiastisk Oslo Spektrum i kveld. Og oppildnet av fansen som i grunn var overveldende lykkelige over at de nok en gang hadde klart å skaffe seg en AC/DC-billett _ de er fortsatt en av rockens mest ettertraktede, må vite _ leverte Angus Young (45) & co. en konsert som ga de fleste svar på hvorfor bandet har klart å holde seg på høyden i alle disse årene.

Tidas tann

Det handler ikke om de fjollete effektene som de har drasset med seg rundt kloden et utall ganger. Det handler om at de fortsatt er et uhyre kompetent og samspilt rock n'roll-band. AC/DC forbindes med et stort og stygt sound, men det er det helt enkle, minimalistiske og tettskårne grunnkompet som er bandets fremste våpen mot tidas tann.

Det er den samme konservative, litt bakstreverske holdningen som resulterte i at de slutta å være kreative i studio rundt da Willoch ble statsminister, som gjør at de live _ når kvelden og feelingen er den rette _ den dag i dag kan låte så himla poengterte og bra.

Parodiens verden

Problemet til AC/DC er at de er akkurat hakket for lite lekelystne og utforskende i forhold til eget reportoar. De spiller de samme gamle hitsa på turne etter turne. Egentlig er det et under hvordan Angus Young klarer å spille «Shoot To Thrill» (1980) med en fandenivoldsk glød som om den skulle vært skrevet på øvinga i går.

Brian Johnsen er et helt annet kapittel. Han er trolig en av rockhistoriens verste sangere. Mindre og mindre er han en vokalist, mer og mer er han en plagsom og gneldrete karikatur som drar AC/DC langt inn i parodiens verden.

Rockhistorien hadde ikke vært det fnugg fattigere om AC/DC hadde gått i graven med Bon Scott. Men selvfølgelig; for 8 500 norske guttunger hadde fredagskvelden blitt langt fattigere.