Karikerte identiteter

IDENTITET: Når vi kategoriserer mennesker ut fra deres religiøse tilhørighet, gjør vi verden atskillig mer eksplosiv.

At noen skarpe karikaturtegninger av profeten Muhammed kunne føre til voldsomme reaksjoner i så mange land, forteller oss en del viktige ting om den verden vi lever i. Det viser blant annet hvor enormt følsomme mange muslimer er overfor framstillingen og ironiseringen av profeten i den vestlige pressen (og latterliggjøringen av den muslimske tro som uvilkårlig følger med) - og hvilken åpenbar makt målbevisste agitatorer har til å skape den type angst som umiddelbart fører til vold. Men den slags stereotype framstillinger gjør også skade på en helt annen måte, fordi de får store grupper av mennesker i verden til å virke utrolig sneversynte og uvirkelige.

PORTRETTET av profeten med en turban formet som en bombe, er åpenbart et resultat av tegnerens fantasi og kan ikke tas bokstavelig, like lite som det relevante i dette bildet kan løsrives fra hvordan profetens tilhengere kan bli oppfattet. Men det vi bør ta ytterst alvorlig, er at denne type avbildninger forteller om en islamsk identitet egnet til å overskygge alt det en muslim ellers måtte ha av forbindelser, prioriteringer og gjøremål. En person tilhører mange ulike grupper, men bare en av disse har tilknytning til religion. Hvis for eksempel en matematiker som tilfeldigvis er muslim, hovedsakelig vurderes i forhold til en islamsk identitet, vil det skjule mer enn det kan fortelle om vedkommende. Selv når en moderne matematiker i våre dager, ved for eksempel MIT (Massachusetts Institute of Technology), sverger til en «algoritme» for å løse et innfløkt problem, vil han eller hun samtidig minnes det banebrytende arbeidet til det niende århundres muslimske matematiker al-Kho-warizmi, som «algoritme» er oppkalt etter. (Begrepet «algebra» skriver seg fra hans arabiske matematiske vitenskapelige verk «Al Jabr wa-al-Muqabilah».) Konsentrerer man seg utelukkende om al-Kho-warizmis islamske identitet uten å ta hensyn til hans identitet som matematiker, blir det fullstendig misvisende, selv om han helt klart også var muslim. På samme måte kan det lett oppstå misforståelser hvis en muslims rolle i samfunnet, i den litterære verden, innen vitenskap og kunst skal forstås ut fra vedkommendes religiøse identitet.

DEN ØKTE tendensen til å overse at ethvert menneske har mange identiteter og til å klassifisere mennesker utelukkende på grunnlag av en angivelig suveren religiøs identitet, vitner om en åndelig forvirring som kan gi støtet til farlige konflikter. En islamist som oppfordrer til vold mot vantro, har kanskje et ønske om at muslimene skal se på seg selv som religiøse individer og glemme at de også har andre identiteter. Men det som overrasker mer, er at de som ønsker å slå ned på denne volden, faktisk gir uttrykk for den samme åndelige forvirringen ved å hevde at muslimer først og fremst tilhører en islamsk verden. Populariteten og støtten til en endimensjonal klassifisering av mennesker har gjort verden atskillig mer eksplosiv. Denne inndelingen som har ført til åndelig forvirring og uklare visjoner, har samtidig gitt voldsforkjemperne større spillerom og flere muligheter til å utnytte den uklare situasjonen.

En annen endimensjonal og merkverdig inndeling finner man i Samuel Huntingtons innflytelsesrike bok «The Clash of Civilizations and the Remarking of World Order» (Sivilisasjonenes sammenstøt og omformingen av verdensordningen). Problemet med Huntingtons tilnærming begynner med hans unike klassifiseringssystem, lenge før spørsmålet om sammenstøt - eller ikke - blir reist. Teoriene om sivilisasjonenes sammenstøt kommer faktisk i annen rekke og blir en slags begrepsmessig parasitt på den styrken som ligger i et unikt system delt inn etter såkalte sivilisasjonsskiller, og linjene mellom de forskjellige sivilisasjonene følger nøye religiøse skiller, som også vies stor oppmerksomhet. Huntington setter den vestlige sivilisasjonen opp mot en «islamsk sivilisasjon», en «hinduistisk sivilisasjon», en «buddhistisk sivilisasjon» osv.

NATURLIGVIS kan alle mennesker i hele verden klassifiseres etter mange andre kriterier, som alle spiller en større eller mindre rolle i våre liv: nasjonalitet, bosted, klassetilhørighet, yrke, sivil status, språk, politisk syn etc. Selv om religiøse kategorier har fått mye mediedekning de seinere årene, er det ingen grunn til å tro at de kan viske ut alle andre forskjeller, og enda mindre at de bør ses som det eneste relevante systemet for klassifisering av mennesker over hele kloden. Når verdens befolkning deles inn i grupper etter hvor de angivelig hører hjemme - i «den islamske verden», «den vestlige verden», «den hinduistiske verden», «den buddhistiske verden» - blir makten til å klassifisere etter prioriterte kriterier, indirekte brukt fordi det er hensiktsmessig å sette folk i bås. Andre inndelinger (som skiller mellom fattige og rike, mellom folk av ulik politisk oppfatning, mellom mennesker som tilhører forskjellige samfunnsklasser, yrkesgrupper, språkgrupper osv.) blir alle satt i skyggen av denne tilsynelatende enestående formen for klassifisering.

PROBLEMET MED teoriene om sivilisasjonenes sammenstøt begynner med troen på at det er mest hensiktsmessig med en unik og endimensjonal inndeling. «Kan virkelig sivilisasjoner støte sammen?» er et spørsmål som baserer seg på en forutsetning om at det er mulig å dele inn menneskeheten i klart atskilte sivilisasjoner, og at forholdet mellom forskjellige personer på en eller annen måte kan ses i sammenheng med forholdet mellom de forskjellige sivilisasjonene.

Et så forenklet syn på virkeligheten er typisk nok, er jeg redd, forbundet med en temmelig uklar oppfatning av verdenshistorien, som først overser omfanget av det som skiller folk innenfor den enkelte sivilisasjon, og deretter rekkevidden og betydningen av samarbeid og

utveksling - så vel intellektuelt som materielt sett - som går på tvers av de regionale grensene mellom såkalte sivilisasjoner. Dette synet har en evne til å skape forvirring, og det er ikke bare folk som ønsker å støtte teoriene om sammenstøt, som føler seg en smule omtåket (alt fra vestlige patrioter til islamske fundamentalister). Også de som vil bestride disse teoriene får problemer når de skal holde seg til forhåndsdefinerte begreper, og for dem kan dette begrepsapparatet fortone seg som en slags tvangstrøye.

EN SIVILISASJONSBASERT tenkning fører til begrensninger som kan vise seg å være nøyaktig like farlige for programmer om «dialog mellom sivilisasjoner» (et populært tema for tiden) som de er for teoriene om sivilisasjonenes sammenstøt. Når man ser den edle og prisverdige søken etter vennskap mellom mennesker som vennskap mellom sivilisasjoner, blir sammensatte og vidsynte personer temmelig raskt redusert til endimensjonale vesener. Ved å tenke i disse baner blir det også lagt en demper på alt det engasjement som i flere århundrer har dannet grunnlaget for sosialt samkvem og samarbeid over landegrensene, innen kunst, litteratur, vitenskap, matematikk, sport, handel og politikk - i tillegg til en rekke andre arenaer der mennesker med forskjellige interesser møtes. Velmenende forsøk på å skape fred i verden kan virke mot sin hensikt og få alvorlige konsekvenser når disse forsøkene baserer seg på en illusorisk forståelse av den verden vi lever i.

TILBØYELIGHETEN til å klassifisere alle mennesker etter religion ser også ut til å påvirke den vestlige responsen på internasjonale konflikter og terrorisme i retning av mer klønete og merkelige reaksjoner. Respekt for «andre mennesker» vises for eksempel ved at man lovpriser deres religiøse bøker, i stedet for at man kaster et blikk på alt som utrettes og oppnås, på ikke-religiøse så vel som religiøse områder, av forskjellige mennesker i en global og interaktiv verden.

Når man utelukkende fokuserer på det storslåtte religiøse klassifiseringssystemet, går man ikke bare glipp av alle andre viktige gjøremål og ideer som driver et menneske. Det fører som regel også til at religiøse autoriteter får mer å si. Muslimske geistlige vil for eksempel bli behandlet som offisielle talsmenn for den såkalte islamske verden, selv om temmelig mange mennesker som tilfeldigvis bekjenner seg til en muslimsk tro, kan være dypt uenige med mye av det som blir foreslått av en eller annen mulla.

Til tross for våre mange forskjeller er det plutselig ikke meningen at vi skal se verden som en samling av mennesker, men som en føderasjon av religioner og sivilisasjoner. I Storbritannia har en ulykksalig oppfatning av hva et multietnisk samfunn må foreta seg, ført til at det nå oppmuntres til etablering av statsfinansierte skoler for muslimer, for sikher, for hinduer etc. Meningen er at de skal være et supplement til kristne skoler som allerede eksisterer og mottar statsstøtte. Innenfor dette systemet vil små barn bli plassert i et ensartet miljø lenge før de er i stand til å reflektere over de forskjellige identifikasjonssystemene som kan komme til å konkurrere om deres oppmerksomhet. Tidligere ga statsdrevne livssynsskoler i Nord-Irland næring til den politiske splittelsen mellom katolikker og protestanter ved å trekke opp en skillelinje som skolebarna måtte forholde seg til. Nå er det igjen tillatt å tildele barn en forhåndsbestemt og «oppdaget» identitet - og til å så spiren til enda mer fremmedgjøring blant mennesker som tilhører en helt annen del av den britiske befolkningen.

KLASSIFISERINGEN etter religion eller sivilisasjon kan også være en kilde til forvrengning. Dette kan for eksempel gi seg utslag i form av primitive holdninger, godt eksemplifisert gjennom den amerikanske generalløytnanten Willam Boykins etter hvert så berømte bemerkning, der han beskriver sin kamp mot islam med en avvæpnende naivitet: «Jeg visste at min Gud var større enn hans» og at den kristne Gud «var en ekte Gud og at hans (muslimens) var et idol». Idiotien i den type skinnhellighet er lett å diagnostisere, så det er relativt ufarlig når missiler avfyres på en så klønete måte. Men det som er langt mer alvorlig, er når det brukes intellektuelle «styrte missiler» som kan by på en tilsynelatende edlere holdning, for å få muslimske fundamentalister til å legge om kursen. Taktikken går ut på å bruke tolkningen av islam på en hensiktsmessig måte - og for å få islamske terrorister bort fra vold, blir det understreket at islam er en fredelig religion og at en «ekte muslim» også er et tolerant menneske («så hold opp med det der og se til å bli fredelig!»). Å ta avstand fra synet på islam som en voldelig religion er naturligvis hensiktsmessig og ekstremt viktig i våre dager, men vi er nødt til å spørre om det enten er nødvendig eller nyttig, eller i det hele tatt mulig, å forsøke å definere hva det egentlig innebærer å være «ekte muslim».

EN PERSONS religion trenger ikke å være hans eller hennes altomfattende og unike identitet, og islam som religion fratar ikke muslimene alle valgmuligheter i livet. I forbindelse med heterodoksi (avvik fra den antatte religionslære, red.anm.) er det faktisk fullt mulig for én muslim å legge seg på en konfrontasjonslinje og for en annen å vise toleranse, uten at noen av dem slutter å være muslim av den grunn.

Det er blitt en vanlig feil å skille mellom islamsk historie og historien til muslimske folk. I likhet med alle andre mennesker i verden har også muslimer mange forskjellige interesser og gjøremål, og ikke alle prioriteringer og verdier må nødvendigvis plasseres innenfor rammen av deres islamske identitet. Det er faktisk ikke overraskende i det hele tatt at forkjemperne for fundamentalismen gjerne skulle ha undertrykt alle andre identiteter enn den islamske hos sine muslimske trosfeller. Men det er veldig merkelig at de som ønsker å få en slutt på alle spenninger og konflikter i tilknytning til islamsk fundamentalisme, også ser muslimske folk utelukkende i et islamsk perspektiv.

Vi mennesker ser oss selv - og har grunn til å se oss selv - fra forskjellige vinkler og i mange roller. En bangladeshisk muslim er for eksempel ikke bare en muslim, men også en bengaler og en bangladesher, typisk nok ganske stolt av bengalsk språk, litteratur, musikk - for ikke å glemme alle de andre identitetsmerkene han eller hun måtte ha i forbindelse med klasse, kjønn, yrke, politikk og så videre. Opprettelsen av Bangladesh som egen stat var overhodet ikke basert på religion, ettersom størstedelen av befolkningen i den østlige og vestlige fløyen av et udelt Pakistan hadde en felles muslimsk identitet. Løsrivelsen hadde først og fremst sammenheng med spørsmål om språk, litteratur og politikk.

PÅ SAMME MÅTE er det overhodet ingen empirisk grunn til å fokusere utelukkende på religion når muslimske forkjempere skal hentes fram fra fortida, eller fra den arabiske arv for den saks skyld. Det er imidlertid all grunn til å se nærmere på alt det muslimske og arabiske samfunn har bidratt med innen vitenskap og matematikk, og til å la det bli en del av en muslimsk eller arabisk identitet. Selv om det dreier seg om en stor og viktig arv, har klassifiseringssystemene hatt en tendens til å putte vitenskap og matematikk i arkivskuffen til «vestlig vitenskap» og overlatt andre folk til å grave dypt i religionen for å finne sin stolthet. Hvis dagens misfornøyde arabiske aktivist bare har islams renhet å være stolt av, i stedet for en mektig arabisk historie, vil den unike favoriseringen av religion, støttet av krigere på begge sider, i høy grad bidra til å påtvinge folk en identitet og stenge døra til alle andre identiteter.

Å være moderat i politisk forstand blir ofte forvekslet med det å vise moderasjon i religiøs forstand - så også i forbindelse med Vestens hektiske jakt på «den moderate muslim». En person kan være sterk i sin tro (på islam eller en hvilken som helst annen religion) og samtidig vise toleranse i politiske spørsmål. Saladin som kjempet tappert for islam under korstogene i det 12. århundre, hadde ingen betenkeligheter med å tilby Maimonides en ærefull plass ved sitt egyptiske hoff etter den anerkjente jødiske filosofens flukt fra et intolerant Europa. Da den kjetterske tenkeren Giordano Bruno ble brent på Campo dei Fiori i Roma ved overgangen til det 16. århundre, hadde den store mogulkeiseren Akbar (som ble født som muslim og døde som muslim) nettopp avsluttet sitt store prosjekt i Agra med å samle spredte rettsregler for rikets minoriteter til en helhet. Dermed var religiøs frihet for alle en realitet.

DET ER VIKTIG å understreke at Akbar var fri til å drive en liberal politikk uten at det fikk konsekvenser for ham som muslim, for denne liberaliteten ble ikke innskrenket - og selvsagt ikke forbudt - av islam. En annen mogulkeiser, Aurangzeb, kunne nekte minoritetene rettigheter og forfølge ikke-muslimer uten at han dermed mislyktes som muslim - på nøyaktig samme måte som at Akbar ikke sluttet å være muslim fordi han som politiker viste stor toleranse (overfor personer med annen religiøs tro, bl.a. hinduer og kristne, red.anm.)

Kravet om en innsnevring og ensretting av vår menneskelige identitet gjør oss alle litt mindre, mens faren for en mer eksplosiv verden blir større. Alternativet til en endimensjonal klassifisering er ikke noe urealistisk krav om at vi alle er mer eller mindre like. Det største håpet om harmoni i vår urolige verden, ligger snarere i majoriteten av våre identiteter, som går på tvers av hverandre og arbeider mot skarpe skiller omkring en eneste skillelinje som hardner seg til og angivelig ikke er til å motstå. Menneskeheten blir brutalt utfordret når våre forskjeller blir innsnevret til et nytt og utrolig mektig kategoriseringssystem.

Den alvorligste svekkelsen ligger kanskje i forsømmelsen - og fornektelsen - av rollene som spilles av vår resonnering og våre valg, som følger av anerkjennelsen av våre mange identiteter. Illusjonen om en unik identitet skaper atskillig mer uenighet enn klassifiseringssystemene som allerede eksisterer og som karakteriserer den verden vi faktisk lever i. Mangelen på valgmuligheter som følger av et unikt og endimensjonalt klassifiseringssystem, vil umiddelbart svekke vår evne til sosial og politisk resonnering. Illusjonen om en skjebne har en usedvanlig høy pris.

Artikkelen er et utdrag fra Sens siste bok «Identity and Violence», som utkom i USA 27. mars.

Copyright (c) 2006 by Amartya Sen. Med tillatelse fra forlaget, W.W. Norton & Company, Inc.

NOBELVINNER: Amartya Sen er inder og professor ved Harvard University. Han fikk Nobelprisen i økonomi i 1998.
UTBRENT: Som en reaksjon på tegningene i norske og danske medier, ble flere ambassader i muslimske land angrepet og påtent.