Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Karin Krog/Steve KuhnKarin, Steve og Stanley

Blues og ballader i sober duotapning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: For mer enn 30 år siden spilte Karin Krog (69) og den amerikanske pianisten Steve Kuhn (68) inn «We Could Be Flying», ei plate som ikke fikk sin oppfølger før 2003s glimrende «Where You At?». Nå, i samme uke som Krog og Kuhn åpnet Oslo Jazzfestival, kommer duo-cd-en «Together Again», utsøkt lydfestet av Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio i fjor høst og nok et eksempel på hvor godt Krog-Kuhn kommuniserer musikalsk.

«BLUES & BALLADS» kunne vært en tittel på plata, som inneholder ti velkjente låter, musisert fram uten fakter i et tilbakelent, lekent alvor som bærer alle tegn på studiotrivsel. Blåstemningen siver fra så vel Krogs stemme og fraseringer som Kuhns pianotoner, og måten de definerer sanger- og akkompagnatørrollen på, åpner store rom for begge. Når plata toner ut, har Kuhn i tillegg til sitt kresne tonefølge også gitt gode solistiske bidrag, og Krog vist seg fram som en tolker og formidler med en egenstemme som bare blir mer og mer uttrykksfull. «I Thought About You», «Time After Time», «Alfie» og «The Party Is Over» inngår i cd-repertoaret, og Pete Johnson/Joe Turners «Wee Baby Blues» får sin helhjertede versjon, uten at Krog heldigvis aspirerer til rollen som «shouter» eller for den saks skyld «blues mama». Hun er og blir Karin Krog, og takk for det. Stanley Clarke (55) var allerede en anerkjent bassist etter å ha spilt med blant andre Horace Silver, Art Blakey, Joe Henderson, Dexter Gordon og Stan Getz da han ble med i Chick Coreas berømmelige Return To Forever i 1971. Suksessen de neste fem åra etablerte ham som selve superbassisten før Jaco Pastorius dukket opp, men førte ham også vekk fra jazzen til fordel for el-bassfunk, filmmusikk og ymse kommersielt betonte utgivelser.At han fortsatt kan , både spille kontrabass og jazz, viser han likevel til gagns på «Standards», ei trioplate med kraftperlene Patrice Rushen på piano og Leon Ndugu Chancler på trommer. Plata utkom opprinnelig på det kortlevde Vertical Jazz ca. 2002, og gjenutgis nå re-mastret og med en bonus-dvd på Kind of Blue Records, et nytt selskap som har markert seg svært positivt i sitt første leveår. (Se Dagbladet 31.5)En no-nonsense, rask latinversjon av «Lover Man», åpner ballet, som fortsetter med blant andre «Mack The Knife», bop-klassikerne «Salt Peanuts» og «Now\'s The Time», Sonny Rollins\' «Oleo» og en noe rumba-baktung «Take Five». Hele veien leverer trioen kraftfulle forsøk på å spille nytt liv i de velkjente låtene, og lykkes til tider bra, uten at barrierer brytes. Dette er moderne amerikansk jazz, elsket av mange, hatet av noen, framført av mestere som er flasket opp på 50- og 60-tallstradisjonen og forblir trofast mot den.

DEN NOKSÅ SKRINNE floraen av norske storbandplater har fått et tilskudd med Håkon Storm s «Matsukaze», der en komplett storbandbesetning (fem saksofoner, fire tromboner, fire trompeter, gitar, piano, bass, trommer) spiller gitarist/komponist/arrangør/dirigent Storms musikk. Vitaliteten og kraften i det ganske unge bandet er upåklagelig, men Storms komposisjoner har en tendens til å bli vel labyrintiske, og etter hvert ganske enerverende. Antakelig er dette musikk som er mer morsom og utfordrende å spille enn å lytte til, men satsingen og vilje til å gå nye storbandveier fortjener honnør.