Karismatisk

Varmt møte mellom Counting Crows og et feststemt publikum.

Counting Crows gjorde kometkarriere i USA etter utgivelsen av det T-Bone Burnett-produserte debutalbumet «August And Everything After» i 1993. Ingen dårlig tittel fra et band som dyrker høstens melankoli og et til tider overdrevent sentimentalt uttrykk.

Etter at de strøk Oslo fra turnéplanene i forbindelse med utgivelsen av oppfølgeren «Recovering The Satellites» (1996), var bandets ankomst på Rockefeller i går så kjærkommen at man må tre måneder tilbake i tid for finne siste ledige billett.

Adam Duritz og co. blir da også tatt i mot som helter av en stinn klubb som kan tekstene på rams, og som er helt på nett med frontfigurens rørete sjarm under og mellom låter som «Mr. Jones» og «High Life». Duriz har sårhetens nådegave i sin omgang med både låtmateriale og tekstframføring. Han er en krysning av en besjela drukkenbolt og en mild, men overbevisende predikant der han vagger rundt på scenen med sitt uortodokse rockstar -utseende. Heller enn å være sytete og selvopptatt, framstår han som både varm, inkluderende, morsom, sikker og alvorlig.

Kynikere hevder at Counting Crows spiller musikk for de som fastslo at rocken døde i 1972. Men konserten i går viste at Crows på sitt beste er et rikt instrumentert, semi-akustisk orkester med sjelden nerve og tidløse framførings- og låtkvaliteter.