Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Karlsens firmafest

«Om ikke folk kjøper så mange plater, så er det mange andre allianser du kan gjøre», sa Idol-juryformann, «Hallelujah»-gründer og Kurt Nilsen-manager Jan Fredrik Karlsen til Dagbladet tidligere i år. Da hadde vi for andre gang på fire år sendt ham til topps på vår årlige liste over de mektigste aktørene i norsk musikkbransje.

Og det var nettopp «mange andre allianser» som sto sentralt i forrige ukes tilløp til Karlsengate, da VG kjørte en serie artikler som avdekket Idol-juryformannens nettverk, koblinger og rolleblandinger. Avsløringene har nok vært mer stressende for TV 2 enn for Karlsen. Midt oppi all den sedvanlige Idol-euforien og jakten på en egen fredagsgullrekke, ser tv-kanalen ut til å ha kommet i skade for å glemme at selv underholdningsprogrammene i kanalen skal være underlagt presseetiske prinsipper og at de omfattes av konsesjonsvilkår. Det er forståelig at Karlsen selv mener at hans uttalte, Simon Fuller- og Simon Cowell-inspirerte «eierskap» til Idol i Norge er uproblematisk – ingen kan forvente av en musikkbransjekrøsus å ha Vær varsom-plakaten hengende på veggen ved siden av gullplatetrofeene på kontoret, langt mindre at han bryr seg om hva som står der. Annet enn hvis journalister har gjort overtramp mot ham selv eller artistene hans, da.

Jan Fredrik Karlsen er en fascinerende studie fordi han på få år og med et beskjedent utgangspunkt – en ung fyr fra Namsos ved navn Askil Holm var hans første klient i egen virksomhet – har seilt opp som noe av en magnumflaske av den nye vinen i norsk musikkbransje. Hans Playroom-paraply rommer et managementbyrå og et eventbyrå, og han har korte og tette bånd til tv-produksjonsselskapet Monster og musikkstudioet Disclab – et selskapskvadratur som lever livets glade dager i symbiose med Idol-konseptet.

Slike konstellasjoner og allianser kommer vi til å se mer og mer av i musikkbransjen i tida framover: aktører som tradisjonelt har stått på ett bein (utgivelse av plater, management, konsertbooking, studiovirksomhet, merchandise etc.) søke seg inn på de andre bransjeområdene for å kunne kjempe om større deler av inntektskaka, ikke minst plateselskapene, som må kompensere for svikten i platesalget.

At man i et lite land som Norge møter seg selv både ved forhandlingsbord og i svingdører er nesten ikke til å unngå i små miljøer. Ikke altfor mange i bransjen synes det er problematisk heller, det er snarere mer et tegn på kløkt, handlekraft og forretningssans enn moralfilosofisk tilbakeståenhet når du virkelig begynner å få dreisen på internfakturering.

Hvis det likevel går an å identifisere et reelt problem ved Jan Fredrik Karlsens edderkoppvirksomhet, så er det at den ser ut til å stå i veien for den artistiske utviklingen til klientene hans. Det er tegn på innavl når platene til vidt forskjellige artister preges av samme sound og samme sykdomstegn. At både Kurt Nilsen og Alejandro Fuentes har kommet ut av Idol-bandleder (og årets Idol-samleplateprodusent) Jørn Dahls Disclab-studio med kjedelige, personlighetsløse popplater denne høsten, vitner om at Karlsens nettverk har kreative begrensninger. Mer graverende er det at Askil Holm tilsynelatende ble presset inn i tilsvarende rammer på sitt dvaske «Harmony Hotel»-album tidligere i år. Holm og Karlsen har siden brutt samarbeidet, og førstnevnte driver forhåpentligvis og leter etter restene av sitt gamle jeg – den energiske, Motorpsycho-tilbedende popromantikeren – som vel var den Askil Holm Karlsen falt for på Bylarm i Kristiansand i 2002 også.

Jan Fredrik Karlsen er derfor ingen komplett norsk musikkbransjelegende før han våger å slippe artistene sine ut av sin egen pengebinge og lar dem lage musikk med produsenter som kan utvikle dem som plateartister i stedet for å holde dem tilbake.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media