Live-published photos and videos via Shootitlive

Anmeldelse: Radiohead i Oslo Spektrum

Karmapoliti i feriemodus

Lite står på spill.

KONSERT: Hva kommer vi til å huske Radiohead for når de etterhvert bestemmer seg for å pakke sammen sakene?

Radiohead i Oslo Spektrum – ekstrakonsert

4 1 6
Hvor:

Oslo Spektrum

Tilskuere:

ca. 9000

«Til en forandring virker det som noe står på spill under «Exit Music (For a Film)». Frem til da har konserten vekslet mellom det slurvete og det dønn solide, men ikke spesielt inspirerte.»
Se alle anmeldelser

Forhåpentligvis vil det være for å ha utsatt et konservativt rockepublikum for både mer abstrakte musikkformer – jazz, ambient, kraut, klassisk, til og med techno – og musikk som vil noe mer enn bare å være musikk: en kunstart som vrenger sår skjønnhet ut av angsten og ensomheten som følger med å leve i et giftig samfunn.

Selv gikk jeg i niende klasse første gang jeg sjekket ut «OK Computer». Overbevist om at ukomplisert poprock var veien, sannheten og livet, reiste albumet spørsmål jeg ennå ikke var i stand til å fatte. Det var enklere å forholde seg til «In Rainbows», som nettopp hadde kommet ut, og som inneholder mange av deres mest konvensjonelle låter.

Som for mange andre mennesker der ute, skulle likevel «OK Computer» – samt den enda bedre oppfølgeren «Kid A» – bli en helt sentral del av oppveksten min. «Amnesiac», den stygge og undervurderte tvillingen til «Kid A», er en plate jeg aldri ble helt klok på den gang da. Først nå, etter å ha druknet ørene i eksperimentell og elektronisk musikk, innser jeg hvor bra den egentlig er.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sterkere bevis på at Radiohead byr på noe langt rikere enn lydspor til nervøse 16-åringers hverdag - noe deres største kritikere gjerne hevder - trenger man ikke.

Etter «Amnesiac» hadde imidlertid ikke engelskmennene noen barrierer å bryte. Derfor har også utgivelsene deres siden har beveget seg gradvis lenger bort fra avantgarden. De som ser på fjorårets «A Moon Shaped Pool» som Radioheads store folkrock-album har med andre ord helt rett.

Kveldens konsert i Oslo Spektrum – den første av to på rad, og den første i Norge på snaue 16 år – starter i denne i enden av katalogen. Etter åpneren «Daydreaming», følger pastoralen «Desert Island Disk», et atmosfærisk stykke folk de aldri kunne funnet på å lage på toppen av karrieren.

Det er to låter som er lett å like fordi de ikke insisterer å bli likt. Det samme gjelder lysriggen. Og selv om Oslo Spektrum er – for å låne formuleringen til bookingbyrået – «relativt intim», gir storskjermen på sin side et innblikk i det mest autistiske fikleriet til Jonny Greenwood (som også opptrådte med det indiske oppvarmingsbandet).

Mer enn noen, er det han som er kveldens store stjerne. Under «Airbag», som kommer tidlig i settet, byr han på en utenomjordisk gitarsolo. Den samme geniale tilnærmingen til instrumentet er også hovedårsaken til at «Exit Music (For a Film)», som kommer en god del senere, er det ubestridelige konserthøydepunktet.

Til en forandring virker det nemlig som noe står på spill under «Exit Music». Frem til da har konserten vekslet mellom det slurvete – «Everything In Its Right Place», som flyter ut i absolutt ingenting, og den stive funken «Identikit» – og det dønn solide, men ikke spesielt inspirerte (bedre er de når har anledning til å gi bånn gass, som med «Weird Fishes/Arpeggi»).

Ikke bare publikum – som nå jubler merkbart høyere og lengre – men også Radiohead selv ser ut til å merke det plutselige overskuddet på scenen. Påfølgende «Reckoner» er nemlig et annet høydepunkt, der femspannet helt uanstrengt overgår den allerede nydelige originalen.

Og så, brått: Pause. Ekstranummeret setter en ørliten stopper for flyten bandet nå ser ut til å befinne seg i. Med unntak av den skjulte godbiten «You and Whose Army?», hvor frontmann Thom Yorke, med glimt i øyet, stirrer på publikum gjennom storskjermen, går både «There, There», «Lotus Flower» og «Idioteque» på tomgang. Om noe, er det den keitete kvasirappingen under sistnevnte som sementerer Yorkes alderdom.

To beskjedne lyspunkter oppstår imidlertid helt til sist. Der neosoulen «Nude» viser at låtene på «In Rainbows» kunne være både konvensjonelle og blendende vakre, skulle man virkelig ikke tro at Radiohead fortsatt angriper «Karma Police» – en av deres mest ihjelspilte låter – med vellyst.

Det er ikke akkurat en for bøkene, det her. Men Radiohead har både nok briljante melodier og finstemt fingerspissfølelse til å ro seg i land, selv når et vidunderlig livsløp ser ut til å stå på hell.