FILM: Hvis dette er Montebello, er det ikke rart boligprisene faller. Men så er det jo ikke Montebello. I alle fall ikke det sovende villastrøket som Trond Kirkvaag ønsket nasalt velkommen til.

Handlingen i «Adjø Montebello», den eksperimentelle konsertfilmen til Karpe Diem, foregår i et slags fremtids-Norge eller alternativt samtids-Norge, en bisarroversjon av verdens rikeste land der Oslo har blitt gjengrodd og overopphetet, et slags tropisk mareritt, en politistat der gendarmer i grisemasker arresterer Magdi Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Patel for å ha brutt et påbud om nøytralitet i uttalelsene sine.

Insektene kravler rundt på veggene og alle svetter. Det er en dekadent og vemmelig verden, som gjøres enda mer emmen av gjennomgangsfargen rosa og dyremaskene - og den er også gjennomført og særegen. All ære til både Karpe Diem for å våge å gå så langt ut i det absurde, og regissør Thea Hvistendal som med slik selvsikkerhet bygger et univers som både blir distinkt og ikke helt ligner noe annet man har sett på norsk film før.

Krangel med Erna

Opptrinnet springer ut av Magdi Abdelmaguids munnhuggeri med Erna Solberg i 2014, etter at statsministeren sendte et kondolansetelegram til Israel i forbindelse med Ariel Sharons død. Abdelmaguids mente at Solberg forsøkte å holde seg nøytral, men at nøytralitet var det samme som å ta stilling i Israel-Palestina-konflikten. Når feiden danner grunnlaget for intrigen i «Adjø Montebello», er det et stykke satire som ikke nødvendigvis er så treffsikkert - det er tross alt et stykke fra å søke nøytralitet til å tvinge andre til å gjøre det samme. Men det sparker i gang noen vittige og klaustrofobiske opptrinn.