Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Richard Says Goodbye»

Karrieremessig er Depp døende

Han er ment å være forfriskende politisk ukorrekt i «Richard Says Goodbye», men virker mest gretten.

«Richard Says Goodbye»

2 1 6

Drama

Regi:

Wayne Roberts

Skuespillere:

Johnny Depp, Rosemarie De Witt, Danny Huston, Zoey Deutch.

Premieredato:

24. januar 2020

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«Richard Says Goodbye»

«Johnny Depp fremstår ikke som så uimotståelig som noen synes å tro i gammeldags kreftdrama»
Se alle anmeldelser

FILM: Jeg vet ikke helt hvem som drømmer om at dette her er virkeligheten, men det er garantert noen. Richard (Johnny Depp) underviser ved et sånt universitet der alminnelige professorer har vakre villaer og kontorer på størrelse med hotellfoajeer, og der alt, inkludert datamaskinene, ser ut som om det er laget av mahogni.

Han tilbringer dagene med å være frekk mot kollegaer, spydig mot feminister og summarisk avfeiende i møte med studenter som han allerede vet kommer til å få C eller lavere, og effekten av alt dette er så uimotståelig at vennene holder fast ved ham og fagre studenter av begge kjønn vil ligge med ham. Ingen av delene er helt lette å skjønne, for frekkhetene er verken spesielt morsomme eller spesielt presise, men la gå.

Dødelig diagnose

Når Richard sparker ut i øst og vest og nord og sør, har det også med å gjøre at han har fått en dødelig kreftdiagnose, og har konkludert med at tiden er for knapp til å legge bånd på seg, verken overfor dem han liker eller dem han misliker.

Han blir det filmskaperne tilsynelatende mener er forfriskende politisk ukorrekt, og hva de fleste andre vil kalle godt gammeldags ufin.

Stirrende Depp

Johnny Depp synes også å være klar over at han er døende rent karrieremessig. Det er som om han prøver å finne tilbake til sitt unge og følsomme jeg, og det er øyeblikk da han nesten lykkes. Det er i stundene når Richard prøver å forsone seg med at ingenting, ikke karrieren og ikke ekteskapet, ble som det kunne blitt – og når han gradvis tenker at det kanskje ikke var så verst, likevel.

Men så er det som om de siste åra, med roller stadig mer preget av uttrykksløs stirring og raske tics, med prosjekter som etter alt å dømme er valgt for å finansiere skuespillerens svulmende gjeld, har satt seg i ham. Han har blitt en type han ikke klarer å komme seg vekk fra.

«Richard Says Goodbye» er en glossy og anonym film, som surfer på overflaten av en livskrise. Det er langt fra Richard tilbake til Gilbert Grape, og det merkes.