KULISSE: «Folk som kommer til Stavanger og spaserer rundt og tar bilder av den koselige småbyidyllen i Stavanger sentrum, skjønner ikke at de går rundt og knipser i en kulisse», skriver Rein. Foto: Tore Meek / NTB Scanpix
KULISSE: «Folk som kommer til Stavanger og spaserer rundt og tar bilder av den koselige småbyidyllen i Stavanger sentrum, skjønner ikke at de går rundt og knipser i en kulisse», skriver Rein. Foto: Tore Meek / NTB ScanpixVis mer

Kartet og terrenget

Hvor er alle de overdimensjonerte oljeeneboligene og den vulgære velstanden i Stavanger? Og hvor er alle de ekle og skitne oljepengene?

Meninger

For et par år siden traff jeg vossingen og historikeren Nils Rune Langeland på kafé i Stavanger. Han hadde bodd noen år i byen, og sa til meg: «Jeg skjønner ingenting av denne byen.» Hva var det Langeland ikke skjønte, og hvorfor? Hvorfor er Stavanger så vanskelig å lese for journalister og intellektuelle som kommer utenfra? Kan det ha noe med brillene de har på nesetippen når de kommer til byen og bare er på jakt etter bekreftelse på egne forestillinger og fordommer? «Hvor er alle Porsche Cayonne-ene og Tesla-ene? Hvor er alle de overdimensjonerte oljeeneboligene og den vulgære velstanden? Og hvor er alle de ekle og skitne oljepengene?»

Blant idealister og gode mennesker er Stavanger, Oljehovedstaden, den grimme ælling blant byene i Norge, byen alle i kongeriket er avhengige og nyter godt av, men som ingen vil vedkjenne seg avhengigheten av. Det er noe motbydelig med Stavanger og rikdommen byen har akkumulert i over førti år for folk som ser på oljen og oljeindustrien gjennom en omvendt kikkert mens de spiser sine oljebiffer på Michelin-restaurantene i hovedstaden. Alle mine venner fra Stavanger har hatt møkk på fingrene og jobbet i oljeindustrien, enten på land eller i Nordsjøen. Som jernbinder har jeg vært med og bygget seks av de største oljeplattformene i Nordsjøen, blant annet Gullfaks C og Troll, og vært med å skape den eksplosive velstanden kongeriket Norge nå nyter godt av.

I 1893 ga Arne Garborg ut «Fra det mørke Fastland», en kort reisebok fra Stavanger og omegn, men det spørs om betegnelsen fastland er den riktige. Kanskje det er bedre å si at Jæderen med Stavanger kom drivende som en lekter fra et annet kontinent. For ingenting her likner på det en forbinder med Norge. Her fins verken skoger, lange fjorder eller fjell. Det høyeste punktet i Stavanger er Ullandhaug med sine 138,95 meter over havet, åtte meter lavere enn Himmelbjerget. Og blikket er vendt vestover, mot den store verden. I min ungdom var vi lommekjente i London lenge før vi tok vår første Oslo-tur. Hva som foregikk på andre siden av Langfjella angikk oss liksom ikke.

Fordi det ikke er noen høydedrag en kan orientere seg etter oppfattes Stavanger, Norges tettest befolkede kommune, som uoversiktlig og labyrintisk. Men folk som kommer til Stavanger og spaserer rundt og tar bilder av den koselige småbyidyllen i Stavanger sentrum, skjønner ikke at de går rundt og knipser i en kulisse. Stavanger sentrum er ikke sentrum i Stavanger. Det er i sirklene rundt sentrum de reelle energier utfolder seg og virker. Det er her folk bor, arbeider, handler og lever: Storhaug, Hundvåg, Tasta, Dusavik, Randaberg, Tananger, Sola, Forus, Jåttå, Hinna, Hillevåg. For å snakke med salige Brecht: Et foto av Stavanger sentrum sier ingenting om Stavanger.

Etter fjorten år i eksil kom jeg tilbake til Stavanger og jobbet i seks år som flyttemann i fire forskjellige flyttebyråer - fra firmaer med de beste europeiske sertifikater til de mest lugubre byråene med tvilsomt bokholderi og kreative ansatte som startet sitt eget flyttebyrå inne i flyttebyrået med egne påkostede visittkort. Vi trålet Stavanger-regionen på kryss og tvers og var inne i hundrevis på hundrevis av eneboliger og leiligheter i regionen, fra de mest overdådigste palassene til de skitneste jønkikåkene. Og vi flyttet for både små og store bedrifter. Det var et antropologisk dypdykk i Stavanger-regionen som gjorde at forestillingene mine om regionen, ble fullstendig snudd på hodet. Mens jeg i ferier i hjembyen hadde subbet rundt i Stavanger sentrum og drukket øl med venner og trodd at Stavanger sentrum var regionens navle, viste flyttejobbene fram noe helt annet.

To av flyttebyråene jeg jobbet for hadde base på Forus. Forus, som ligger i grenselandet mellom kommunene Sola, Sandnes og Stavanger, er selve episenteret og dynamoen for Stavanger-regionen. Her sitter næringslivets strateger og jobber fram sine visjoner. Med sine 2 500 bedrifter og nesten 40 000 arbeidsplasser (og det er mer i vente), er Forus en av Norges største næringsparker. Stavanger-regionen er Norges raskes voksende byområde, og er nå den tredje største storby-regionen i landet med sine 326 000 innbyggere, 50 000 mer en Trondheims-regionen (hvem snakker om det?). Bare kreativ bokføring fra bergensernes side - ved å ta med Midhordland og hele Nordhordland inn i sin byregion - gjør at ikke Stavanger-regionen puster sin storebror lenger nord på Vestlandet i nakken, og er i ferd med å gå forbi i antall innbyggere. Er det noe bergenserne hater og ikke kan tolerere, er det nettopp det.

Kart er makt og geopolitikk. Politikerne i Norge har bestemt seg for at de tre største og viktigste byene i Norge skal være Oslo, Bergen og Trondheim. Dermed basta. Passer ikke kartet med terrenget, får vær gå god terrenget tilpasse seg kartet. På den bergensbaserte fjernsynskanalen TV2 sine værkart er ikke Stavanger med i det hele tatt. Byen er kort og godt retusjert bort av geopolitiske grunner. «Stavanger n’existe pas», sa en ekspeditør på jernbanestasjonen i Nice da jeg på tidlig nittitall skulle sende en kasse med bøker til Stavanger og han ikke kunne finne Stavanger på listen sin. Stavanger eksisterer ikke.

Stavangers vekst truer forestillingene og kartene til sentralpolitikerne i hovedstaden og lokalpolitikerne i Bergen. Som gode støttespillere har de kommunepolitikere i kommunene rundt Stavanger: Sandnes, Sola og Randaberg, som alle er livredde for å bli slukt av Stavanger. Innflyttere som bosetter seg i disse kommune vet de bor i forstedene til Stavanger, og tar en turen ut til Forus, er det umulig å se hvor den ene kommunen begynner og den andre slutter, av den enkle grunn at kommunene er vokst fullstendig sammen. Det er bare patriotisme og de gamle kartene som gjør at politikerne nasjonalt, regionalt og lokalt ikke vil se det nye terrenget.