Kasabian

Balanserer mellom kopiering og egenverdi.

CD: Denne er vrien: på den ene siden er Kasabians syntese av Primal Scream, Happy Mondays og en sjelden gang Stone Roses parasittisk og klåfingret, og derfor også helt unødvendig. Det er for eksempel ingenting her som går utenpå noe fra «XTRMNTR». Happy Mondays gladnarkotiske festmusikk er også for særegent god til at kopier kan bli stort annet enn kopier. Men Kasabian fra Leicester har gjort leksene sine, de blåser ut sin dunkelt hedonistiske amalgamrock med lekenhet og overbevisning, og lager medrivende musikk med sløy sjarm og svulstig storhet. Det finnes både bedre og verre ting enn å havne mellom stoler på denne måten, og spørsmålet blir til slutt om man lar seg overbevise om Kasabians egenverdi, eller heller velger å plukke ut originalene fra hylla. Jeg er redd jeg velger det siste, men ikke dermed sagt at «Kasabian» er en dårlig plate.