Kashmirsk tragedie

Svik og motstandskamp fra India til Los Angeles.

BOK: Det er fort gjort å bli kategorisk overfor Salman Rushdie, ikke bare på grunn av posisjonen hans som politisk ikon og kanonisert epiker, men også fordi han opererer med store kategorier, vel tydelig magi og svært så bokstavelige metaforer. I «Klovnen Shalimar» senker han ikke ambisjonene, tvert imot: Det er mye som skal med i denne veven, som foregår i Kashmir, Frankrike og England, og som har California som ramme.

Attentat

Max Ophuls, boktrykkersønn fra Strasbourg og sentral partisaner under andre verdenskrig, nå avsatt amerikansk ambassadør i India, blir drept av en attentatmann i sitt eget hjem. Datteren India finner ham. Fra dette utgangspunktet vikles en intrikat historie hvor tragiske og magiske kjærlighetsintriger inngår, det sveipes gjennom internasjonale storkonflikter, mengder av historisk kildestoff skal med, foruten skildringen av to kashmirlandsbyers kokonger (som revner), og det frenetiske, multikulturelle livet i Los Angeles. Historien begynner kronologisk under andre verdenskrig, med Ophuls innvielse i den franske motstandsbevegelsen, til han går ut av krigen som helt, med en panseksuell kvinnelig motstandskjemper, Den grå rotte, ved sin side. Med dem har vi en tematisk kjerne i romanen; motstand og kjærlighet. Motstand på det emosjonelle, lokale og globalt-politiske plan, og i avarter av kjærlighetslivets kronglete og bisarre typegalleri.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forelskelse

Noen av de beste partiene i denne tettpakkede fortellingen foregår i kashmirlandsbyen Pachigam, hvor klovnen og skuespilleren Shalimar forelsker seg i den unge Boonyi. Fjorten år gamle innleder de et forhold som er stint av erotiske spenninger. Etter en krise hvor landsbyen nesten splittes, men samler seg mot overmakten; en indisk oberst som forelsker seg i Boonyi - blir Shalimar og Boonyi gift. Før ekteparet rekker å få barn trenger imidlertid en større verden seg på. Etter en forestilling med internasjonale politikere til stede, forsvinner Boonyi brått, og etterlater den forelskede Shalimar med skammen, samt løftet om hevn og drap på de involverte. De små, personlige skjebnene i «Klovnen Shalimar» er, foruten å være autonome historier, instrumenter som skal være med på å anskueliggjøre det store lerretet med politiske hendelser fra etterkrigstida. Kunsten er å gi de små historiene så mye egenvekt og liv at det ikke virker sånn. Med alt det Rushdie skal ha tråklet med inn i denne romanen, ville jeg si at det i utgangspunktet virker håpløst. Men det har han faktisk klart; langt på vei.

Kronglete

Rushdie er en vital forfatter. Han eier et språk for det han vil fortelle. Med dickensk vidd og ditto holdning til de mange personene som blir portrettert, tar han med leseren på en kronglete reise, uten å slippe taket.Deler av boka bærer preg av å være en researchroman, hvor så mye informasjon og historisk materiale skal presses inn at fortellingen risikerer å forsvinne inn i reportasjen, eller bli en teknisk gutteromsaffære. Det blir også til tider synlig i «Klovnen Shalimar», men Rushdies grep om framstillingen, hans sjarm, overskudd og umiskjennelige dikterkarakter, forhindrer romanen fra å falle ned i slangegrava.Små steder er møteplasser for historiens hjul. Enkeltskjebner blir internasjonalt nyhetsstoff. Max Ophuls reise ender med at han blir skandalisert, og har ødelagt de som kunne ha vært hans nærmeste, Den grå rotten og datteren India. I de kashmirske landsbyene blir det frodige og erotiske livet til Shalimars og Boonyis familier forandret radikalt. Med jernmullaen Bulbuls inntreden kommer det puritansk-religiøse til et samfunn hvor muslimer og hinduer stort sett har levd i fred. Noen år seinere er landsbyene splittet.Shalimar har blitt muslimsk soldat, og går inn i al-Quaidas rekker, med et hat som egentlig ikke stiller seg til tjeneste for Jihad, men retter seg mot Boonyis svik. Enda noen år seinere er Kashmir blitt et tildekket, fattig helvete, hvor menneskene gjemmer seg i vanstelte hus.

Anbefales

Med innføringen av terroren mister «Klovnen Shalimar» mye av trykket. For det første farer Rushdie over beskrivelsene av Shalimars reise gjennom nettverket med harelabb. Akkurat den historien er en roman i seg selv, og burde fått mer oppmerksomhet, for ikke å bli redusert til en påstand. For det andre tåler ikke Rushdies vitale og spretne språk dette temaet. Han prøver å skrive seg rundt volden, men er ikke på høyde med alvoret i stoffet. Etter kapitlene med Shalimar som nærmer seg sitt egentlig mål, kommer aldri romanen seg helt på beina igjen. Den blir ikke dårlig, men bærer preg av at vi nå vet for mye om hva som skal skje.Tross innvendingene vil jeg anbefale «Klovnen Shalimar». En kan ikke annet enn å beundre en som har så tunge ambisjoner at han ber om å mislykkes, og så i den grad lykkes med det.Når det gjelder oversetter Kari Risvik, virker hun sikker og på høyde med Rushdies eleverte folkelighet, med noen unntak, som setningen «Luften var full av frosne partikler av seg selv».