GYSELIG: Forrige gang Marius Emanuelsen skrev denne spalten, om Drakes «Hotline Bling», omtalte han «Hello» som «gyselig». Denne gangen presiserer han at «Hello» fortsatt er gyselig - men den er ikke nødvendigvis dårlig, og i hvert fall ikke uinteressant. Foto: NTB Scanpix
GYSELIG: Forrige gang Marius Emanuelsen skrev denne spalten, om Drakes «Hotline Bling», omtalte han «Hello» som «gyselig». Denne gangen presiserer han at «Hello» fortsatt er gyselig - men den er ikke nødvendigvis dårlig, og i hvert fall ikke uinteressant. Foto: NTB ScanpixVis mer

Kast fasttelefonen i havet!

Adele er eksdama fra helvete. Eller er hun et spøkelse som har kommet for å hjemsøke oss til evig tid?

Nesten alt vi prøver å kommuniserer til hverandre, i og utenfor kunsten, kan kokes ned til én av tre ytringer:

1) «hei»
2) «bli hos meg»  
3) «farvel»

Ryddigst blir det selvsagt hvis man ytrer dem oppriktig og i riktig rekkefølge. Men, som alle vet, er det ikke alltid fullt så enkelt. Tvert i mot kan de kombineres på ulike måter og lett og uventet skli over i hverandre. Rundbrenneren ønsker å gli fra «hei» til «farvel» så glatt som mulig, helst uten å sneie innom «bli hos meg», mens den som har funnet sitt livs kjærlighet helst vil fortrenge at farvelet en gang må komme. Mange kommer seg ikke til «hei» engang, i hvert fall ikke uten å ødelegge alle muligheter for et «bli hos meg», intendert eller ikke. Et «hei» kan godt vise seg å være et «farvel», og omvendt.

Løgnen og ironien spøker i bakgrunnen, og det er slett ikke alltid at kunsten er tjent med å kommunisere så åpent og ryddig som mulig. Ofte interesserer den seg for situasjoner og ytringer der hei — bli hos meg — farvel kollapser over i hverandre, på den ene eller den andre måten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da jeg skrev om Futures «Throw Away» i denne spalten for et år siden, lot jeg meg forundre av at han forsøkte å vinne tilbake forloveden Ciara ved å oppfordre henne til å ligge med en eller annen noldus sånn at de kunne være skuls — ingen av dem han pulte med betød noe for ham uansett. Men i etterkant skjønte jeg jo at jeg hadde tolket låta som et «bli hos meg», mens det var et «farvel». Noen ganger må man være en skikkelig drittsekk for å gjøre farvelet endelig, slik at begge kan gå videre, hvert til sitt.  At dette stygge farvelet skulle vise seg å innlede en ny og fremgangsrik æra i Futures karriere, der han ikke lenger skjulte det stygge og vonde, men stirret det i det blodskutte hvitøyet, kunne vi heller ikke ane der og da. Farvelet var også et hei - til noe annet.

Og noen ganger kan hei-et komme for sent. Ta for eksempel Adeles «Hello», som topper alle hitlister i hele verden akkurat nå. Forrige gang jeg skrev denne spalten, om Drakes «Hotline Bling», omtalte jeg i forbifarten «Hello» som «gyselig», og det synes jeg vel fortsatt. Men selv om «Hello» er gyselig, er den ikke nødvendigvis dårlig, og i hvert fall ikke uinteressant. 

På mange måter ligner den jo til og med på «Hotline Bling», som jeg skrev om sist. Også den handler om en telefon, en gamlekjæreste, et håp om kontakt. I «Hello» ringer hun til ham, lenge etter at det ble slutt. Nå ønsker hun å ta opp kontakten («hei») og angrer på at hun ikke sa «bli hos meg» i stedet for «farvel». Men han tar ikke telefonen, og heiet blir aldri besvart.

Men der «Hotline Bling» er komisk, sjarmerende og full av distanserende grep, er «Hello» gråtkvalt og tragisk. Den ruller seg i dypet av sine egne lumre følelser, og tilbyr aldri lytteren avstand og rom til å tenke. Den eneste kontrasten i låta er mellom de relativt tilbakeholdne, melankolske versene og bæljinga og pianohamringa i refrenget. Kompet får aldri lov til å bryte med de schwære følelsene Adele gønner på med, men understreker dem, blåser dem voldsomt opp og lar dem flomme over som ei elv under snøsmeltinga.

Ordet «gyselig» kommer fra norrønt, der «gjósa» betyr «strømme, velle fram». Vi bruker det når følelsene overvelder oss og vi mister kontrollen over kroppene våre, som når vi grøsser eller skjelver.

Begge låtene er akutt nostalgiske, men på helt forskjellige måter.  Adele nærmest hjemsøkes av fortiden. Vi ser det også i forkjærligheten hennes for alt som er gammeldags. Derfor ringer hun til fasttelefonen hans, og insisterer på at grunnen til at han ikke svarer må være at han ikke «er hjemme»:

«Hello from the other side
I must've called a thousand times
To tell you I'm sorry, for everything that I've done
But when I call you never seem to be home.»

Denne dama har åpenbart ikke hørt om mobiltelefon, sms, chat, snap eller Facebook. Det er nesten så man lurer på om han ikke tar telefonen fordi han ikke bruker den lenger, men trasker rundt med en splitter ny iPhone 6s Plus hun ikke har nummeret til på baklomma.

Eller er hun rett og slett død? Et perverst spøkelse som ikke skjønner seg på moderne teknologi, men gjerne vil bli hørt? Nyter hun ikke egentlig denne avstanden som tillater henne å hjemsøke ham «fra den andre siden»?

Det er et eller annet grunnleggende uavklart her, for hvis hun ringer fasttelefonen hans burde hun vel også være i stand til å dedusere seg frem til et av spørsmålene hun stiller ham — «Did you ever make it out of that town / Where nothing ever happened?» — ved hjelp av retningsnummeret hun ringer til?

Slike flauser er ikke tilfeldige. En enorm vilje til å idealisere fortiden gjennomsyrer Adeles estetikk, fra de gammeldagse orkestrale arrangementene med strykere og kraftakkorder til selve låtskrivingen, som søker det klassiske forstått som en tidløs kategori. Noen ganger lykkes hun. «Someone Like You» og «Rollin' In The Deep» fra «21» er begge blant det siste tiårets aller sterkeste poplåter. Men det ville de kanskje vært også uten den noe gammelmodige drakten de er kledd opp i?

Hos Adele kan man få inntrykk av at all forandring er til det verre. Ingenting er viktigere enn å overskridet gapet mellom da og nå, du og jeg. Gang på gang projiserer hun sine egne følelser over på ham: «It's no secret / That the both of us are running out of time,» bæljer hun. Men hvordan kan hun vite det, hvis hun ikke har hatt kontakt med ham på aldri så lenge?  

Det er noe truende og invaderende ved måten Adele vil utslette avstanden på — den samme avstanden som gjør kunsten hennes mulig. «I want every single piece of you / I want your heaven and your oceans too», synger hun på «I Miss You» fra det nye albumet, «25». Hei og farvel, tenker jeg da. Havene mine får du altså aldri.

Også på «Hello» får man et visst inntrykk av at det finnes gode grunner til at det  ble «farvel» og ikke «bli hos meg», slik at låtas  «hei» helst bør besvares med stillhet og hemmelig nummer. Hun ringer for å be om unnskyldning for at hun har knust hjertet hans, men blir snurt da det viser seg at han kanskje har klart å legge det bak seg. «At least I can say that I've tried / To tell you I'm sorry, for breaking your heart / But it don't matter, it clearly doesn't tear you apart anymore.» Dette er emosjonell utpressing av første klasse. Gutten bør altså få dårlig samvittighet fordi han ikke vil snakke med eksen fra helvete? Først knuser hun ham, så vil hun ha trøsten hans.

Løp, gutt, løp. Kast fasttelefonen i havet. Men før du gjør det: ring gjerne Lilli Bendris!

Men hei! Ingenting av dette gjør «Hello» til en dårlig låt. Som portrett av en manipulerede drittsekk er dette gull. Og skal jeg være streng mot meg selv, pleier jeg ikke å felle mannlige rappere for usympatiske holdninger, så lenge de er uttrykt på en genuin eller interessant måte. Da er det mer interessant å forsøke å forstå hvorfor akkurat dette er en sang verden har trykket til sitt bryst - helst uten å antyde at den ikke skjønner det den elsker. Og egentlig er det jo ganske enkelt. Det er deilig å gi seg hen - også til de lugubre, lite oppbyggelige følelsene. Det er deileg å la seg overmanne og kjenne det gyselige på kroppen. Og selv en drittsekk må få lov til å grine litt iblant. Lite er så frigjørende som det.

Og «Hello» har et hemmelig våpen. Det er nemlig uhyre festlig å synge med til den. Du kan bare gaule løs, slippe ut alle følelsene dine, drite i om det henger på greip og kollapse i et befriende fniseanfall. Vår tids fremste kanoniseringsmekanisme er ikke kritikerrosen, men den hjemmelagde fan-versjonen, gjerne en parodi, men først og fremst en omfavnelse, og som regel lastet opp til YouTube. Det finnes allerede hundrevis av «Hello»-versjoner der. De fleste helt alvorig ment, og i et utall sjangre. Altså snakker vi om en moderne klassiker. Hallo.

Og om et par år kommer filmen, der en eller annen Hugh Grant nok ender opp med å vase gjennom et snøfillefylt London på jakt etter Kvinnen Han Såret, mens lysene skinner fra overdådig dekorerte stuevinduer, bak hvilke nusselige barn, faderlige fedre og moderlige mødre flokker seg om julemåltidet med stjerner i øynene, alt mens «Hello» dundrer i bakgrunnen og følelsene svulmer i publikums kollektive barm. Jeg liker å tro at jeg for lengst har sagt «farvel» da, listet meg stille ut av salen og trukket pusten dypt og fritt, fordi «bli hos meg» gjør aller sterkest inntrykk når det hviskes.

Men jeg er slett ikke sikker. Kanskje sitter jeg der i mørket og griner jeg óg, som en annen nisse. Det er jo det som er deiligst, når alt kommer til alt.