|||
KRISTIANSAND (Dagbladet.no):
HER PÅ LANDSMØTET til Kristelig Folkeparti, rett ved Dyreparken i Kristiansand og Kaptein Sabeltann, er «kontantstøtte» et skikkelig godord. Hver gang noen nevner kontantstøtten lyser alle kvinnelige KrF'ere opp og tenker på Valgerd Svarstad Haugland.
Da partileder Dagfinn Høybråten i sin tale til landsmøtet kom med forslaget om å øke støtten til 5000 kroner for ettåringer og 4000 kroner for toåringer, fikk han hjertelig applaus.
DEN RØDGRØNNE regjeringen vil som kjent kvitte seg med den omstridte kontantstøtten — innført av Bondeviks første regjering i -98 med støtte fra Høyre og FrP - men regjeringen feiger ut og prøver å gjøre det mest mulig umerkelig.
KRF MENER det pågår en institusjonalisering av familien siden Ap og SV vil kaste kontantstøtten og innføre heldagsskolen. «Regjeringen viser ikke barnefamilien tillit. Av og til får en inntrykk av at det å velge tid med barna hjemme nærmest er for et overgrep å regne» sa Høybråten i talen, og viste til at da Ap sist forsøkte å fjerne kontantstøtten, var begrunnelsen at «vi kan ikke premiere dem vi mener har valgt feil».
Han la til at Jens nok skulle ønske at han ikke hadde formulert seg slik. Jens var klønete. Norske politikere får ikke lov å være arrogante. Det ble heller ikke godt tatt imot da tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal kom til å si at barnehager er best til å oppdra barn.
Artikkelen fortsetter under annonsen
MANGE AV OSS mener det Stoltenberg sa. Kall oss gjerne arrogante. Men kall oss ikke dårlige mødre. Vi vil være mye sammen med barna våre, vi prøver å få det til. Men vi kan ikke tenke oss å droppe jobben. Vi trenger oppgaver, kollegaer og selvstendig inntekt.
Vi ønsker å være selvstendige, likestilte kvinner og mødre. Vi liker faktisk likestilling. På jobben og hjemme. Slik kontantstøtten fungerer, bidrar den til mindre likestilling, den motiverer kvinner med svak tilknytning til arbeidsmarkedet til å holde seg unna, den brukes fortsatt på svarte dagmammaer og minoritetsbarn får ikke norsktrening i barnehagen. Den fungerer feil.
KRF VIL AT FELLESSKAPETS midler skal overføres til barnefamilier som selv er i stand til å velge hva som er best for dem. Ja, familier skal selvsagt få velge. Men er det logisk at foreldre skal kunne regne med statlig økonomisk stimuli både til å jobbe (barnehagetilskuddene) og til ikke å jobbe?
Skal virkelig det at foreldre ikke ønsker å benytte en offentlig støtteordning, utløse den neste? KrF gjør oss foreldre en bjørnetjeneste. Vi må faktisk velge barna våre uten intensiver. Vi må ta ansvar for våre liv og ta valgfriheten vi har på alvor. Kontantstøtten er for dårlig som samfunnsinvestering til å kunne forsvares.
KrF vil her mene at investeringen er både god og langsiktig: Mer rolig tid med mor, gir tryggere, mer harmoniske mennesker som gjør det bedre på skolen og i alle fall ikke blir ungdomskriminelle.
Det er ikke så enkelt. Ikke alle mødre er best mest mulig hjemme. Flest barn trenger først og fremst mer av far, men far er ikke KrF opptatt av.
HVORFOR FÅ UNGER når de bare skal stues bort fordi mor og far skal jobbe mest mulig? Skal tvinges inn i trange Ap-liv?
Nei. Flere foreldre bør definitivt jobbe mindre, her er jeg enig med KrF. Det er ikke enkelt i et stadig mer presset, stresset arbeidsliv. Foreldre må selv sette grenser for krevende arbeidsgivere: «Nei, jeg jobber ikke overtid hjemme hver kveld lenger». Fagforeninger bør passe på at folk ikke jobber mye mer enn de får betalt for. Flere familier kan også selge hytta, bilen, kjøpe en mindre bolig, flytte i bokollektiv eller i storfamilier for å få et roligere liv — hvis de virkelig ønsker det. Mange norske familier kan gå ned i levestandard. Men de fattige familiene og aleneforsørgere må få langt mer offentlig støtte enn de får i dag.
KONTANTSTØTTEN er en rød klut. Overfølsom. Er stemningen rundt bordet litt daff, er det bare å kaste kortet:
«De kristenkonservative mener at kvinner bør holde seg ved kjøkkenbenken». «Kontantstøtten gjør at flere unge jenter uten utdanning på Sørlandet blir gravide». «Det er tross alt mor som har et biologisk tett forhold til barnet».
En halvtime seinere skriker vi «statsfeminist» og «antifeminist» til hverandre. Det som sies under argumentene er sårende. Det vi ofte egentlig sier: Du eier jo ikke ambisjoner og vil bare være hjemme. Og: Du er en sånn Tårnfrid-dame som gir blaffen i ungene dine.
MITT HVITE middelklassekvinneperspektiv er ikke det universelle kvinneperspektivet, det skjønner jeg. Mange kvinner foretrekker kjøkkenbenken - de tvinges ikke. Mange kvinner, og menn, jobber for pengenes skyld. Den danske sosiologen Stine Thidermann Faber har i sin doktorgrad "På jagt efter klasse" intervjuet kvinner med ulike klassebakgrunn om likestilling.
Det er viktig å være oppmerksom på at kvinner med ingen eller lav utdanning og få muligheter på arbeidslivet kan ha andre interesser enn kvinner med gode posisjoner på arbeidsmarkedet, minner sosiologen om. Mange av intervjuobjektene hennes tok avstand fra det moderne likestillingsprosjektet. De legger sin ære i å være gode mødre, altså være mest mulig hjemme. Mange arbeiderklassekvinner ønsker å leve med tradisjonelle kjønnsroller og oppfatter pappaperm som middelklassedill. Også påfallende mange kvinner gift med menn som tjener godt, velger uhyre tradisjonelt.
Problemet er at vi ikke klarer å gjøre likestillingsprosjektet relevant og realiserbart for alle kvinner. Her kan KrF ikke hjelpe oss.
KRF STOPPER IKKE med kontantstøtten. På landsmøtet foreslår de også en ny fleksibel foreldrepermisjon, fleksipermen, der foreldre får 14 uker ekstra som kan benyttes innen barnet er 10 år.
Hallo, det er jo umulig å være imot dette forslaget! Hvem trenger ikke en ekstra tidskonto? Fleksipermen kan brukes når barnet har planleggingsdager, i forbindelse med skolestart, skolebytte, lange skoleferier osv. Mor eller far tar seg fri når barnet har en tøff periode og når det er krise i heimen og mor og far skal skilles. (KrF tror kanskje at fleksipermen hindrer folk i å bli skilt) Men for å være ærlig: vi trenger mer enn 14 uker på 10 år. Vi trenger fleksitid hele tiden. Så hvorfor ikke 20 uker, KrF? Eller 50? Skal Staten virkelig hjelpe oss med familielivet og tidsklemma, trenger vi ganske mye tid og gjerne også statlig vaskehjelp.
Hvor går grensen for fellespengene?
