HVA SKJEDDE? Ble de tre kommunistene Kristian Mugaas, Carsten Aasebøe og Kåre Hagen forrådt av sine norske medfanger her i Sachsenhausen?

Foto: Asbjørn Svarstad
HVA SKJEDDE? Ble de tre kommunistene Kristian Mugaas, Carsten Aasebøe og Kåre Hagen forrådt av sine norske medfanger her i Sachsenhausen? Foto: Asbjørn SvarstadVis mer

Kaster lys over mørklagt krigshistorie

Ny bok om angiveri i Sachsenhausen.

ANMELDELSE: Ble tre norske konsentrasjonsleirfanger i Sachsenhausen mot slutten av krigen angitt av sine landsmenn med Odd Nansen i spissen og sendt i døden? Øystein Ø. Bentsen svarer i boka «Samhold og svik» et betinget ja på dette grusomme spørsmålet.

En såkalt æresrett svarte ubetinget nei på det samme spørsmålet i 1946.

LEKTOR ØYSTEIN Ø. BENTSEN i Kristiansand har åpenbart brukt mange år av sitt liv på å granske historien om kommunistene Kristian Mugaas, Carsten Aasebøe og Kåre Hagen som aldri fikk vende hjem fra fangenskap i Tyskland til frihet i Norge.

Basert på vitneutsagn, samtaler og offentlige dokumenter, får vi et klart inntrykk av at saken ble dysset ned av framtredende representanter for både Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti anført av Einar Gerhardsen og Johan Strand Johansen - i en tid da det nye sosialistiske Norge skulle bygges og myten om nasjonalt samhold blant krigsfangene var viktig.

I det første valget etter krigen fikk NKP hele 11 stortingsrepresentanter og flere ministrer i Gerhardsens nye samlingsregjering. Den kalde krigen hadde ennå ikke begynt.

I BEGYNNELSEN av boka møter vi forfatterens far, Harry Olsen Bentsen, som bodde på samme brakke som Mugaas i Sachsenhausen. Harry hadde seilt til sjøs i yngre år, og og fikk oppleve nazismen på nært hold. Sommeren 1942 ble han tilknyttet en kommunistisk motstandsgruppe på Sørlandet, arrestert av Gestapo og sendt til Sachsenhausen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Der møtte han tillitsmennene for de norske fangene: Mugaas, Aasebøe og Hagen, de tre som aldri skulle vende hjem til Norge. Harry fikk et spesielt nært forhold til Kristian Mugaas, jernbaneekspeditøren og NKP-politikeren fra Hordaland som utrettelig hadde kjempet for arbeidernes interesser. Mugaas var blitt arrestert for illegal møtevirksomhet som NKP-formann i Bergen 25. november 1940, plassert i Ulven fangeleir og deretter sendt til Sachsenhausen i mai 1942 sammen med 113 andre nordmenn.

Hva skjedde egentlig blant de norske fangene i Sachsenhausen? Tok de med seg politiske og personlige motsetninger fra 1930-årenes Norge inn i leiren? Ble Kristian Mugaas og hans kommunistiske kamerater virkelig angitt av andre norske fanger med en borgerlig eller konservativ innstilling? Og hva kunne motivet ha vært?

GRUNDIG: Lektor Øystein Ø. Bentsen har brukt mange år av sitt liv på å granske historien til de norske kommunistene som aldri kom hjem fra Sachsenhausen. Foto: OKTOBER FORLAG
GRUNDIG: Lektor Øystein Ø. Bentsen har brukt mange år av sitt liv på å granske historien til de norske kommunistene som aldri kom hjem fra Sachsenhausen. Foto: OKTOBER FORLAG Vis mer

HJEMME I NORGE etter krigen forteller Harry sin sønn hvordan han hadde stått bak en medfange i Sachsenhausen, en eldre norsk grossist med gode språkkunnskaper, og sett hvordan det ble skrevet et brev tilstilet «Mein lieber Kommandant» med påstander om at kommunistene i Sachsenhausen forberedte en massakre mot andre fanger.

Faren beretter at denne brevskriveren ble avslørt under dramatiske omstendigheter.

I boka framgår det at et nytt brev ble forfattet, denne gang adressert til Lagerältester Samuel Kuhnke og undertegnet av blant andre arkitekt Odd Nansen på vegne av «den norske komité».

I dette nye brevet ble kommunistene beskyldt for å ha samlet pakker med matrasjoner fra Røde Kors, som deretter ble smuglet inn til de sovjetiske krigsfangene. Tillitsmennene hadde vært med på å «oppfø bolsjeviker» i «russerleiren». De ansvarlige kommunistene, het det i brevet, burde derfor «interneres».

Den 2. februar 1945 ble Kristian Mugaas, Carsten Aasebøe og Kåre Hagen sendt til Bergen-Belsen sammen med en gruppe andre fanger som skulle tilintetgjøres.

Aasebøe og Hagen døde av tyfus, henholdsvis 42 og 26 år gamle. Kristian Mugaas overlevde Bergen-Belsen, men døde i Sverige på veien hjem. Han ble 46 år gammel.

Hvis det virkelig var slik at noen av de norske fangene ønsket å bli bli kvitt sine sine kommunistiske tillitsmenn, ja, så hadde de dermed klart det.

Fantes det et angiverbrev, hva kom fram i æresretten? Og var noen av vitnene fortsatt i live?

Kaster lys over mørklagt krigshistorie

DET SKULLE IKKE BLI LETT for lektor Øystein Ø. Bentsen å finne svar på disse helt sentrale spørsmålene. Underveis fikk han vite at flere vitner - blant dem Johan Strand Johansen, sentral tillitsmann i NKP og arbeidsminister i Gerhardsens regjering - var blitt strøket fra vitnelista. Men Einar Gerhardsen, som jo også hadde vært fange i Sachsenhausen, han hadde vitnet. Men hvor var rettsreferatet?

Forfatteren oppdager at dokumentene er blitt fjernet fra Regjeringsadvokatens kontor. Etter nitide undersøkelser kommer gjennombruddet i februar 1999.

ENDELIG KAN lektor Bentsen åpne en konvolutt med gulnede dokumenter: «Stenografisk referat fra Sachsenhausen-saken. Vitneforklaringer 3.-6. april», samt «Partsforhandlinger og prosedyre 6.- 6. april 1946», til sammen 373 maskinskrevne sider.
Øystein Ø. Bentsen, som hadde trodd det meste av bokmanuset var klart til trykking, måtte begynne på nytt, for dette materialet hadde ingen historiker sett.

Æresretten, eller granskningskommisjonen, fastslår etter avhør av 40 vitner at de politiske tyske fangetillitsmennene i Sachsenhausenen våren 1944 ble avsatt og erstattet av kriminelle fanger, anført av Samuel Kuhnke (den Lagerältester angiverne angivelig skulle ha adressert brevet til), og at den nye kriminelle leirledelsen kvittet seg med de kommunistiske tillitsmennene for dermed lettere å sikre seg herredømme over Røde Kors-pakkene.

Æresrettens konklusjon er enstemmig at ingen av de anklagede har «tatt noe initiativ til å få Kristian Mugaas, Carsten Aasebøe og Kåre Hagen fjernet som tillitsmenn».

Hvorfor kom det bare en kort nyhetsmelding om kjennelsen på trykk i Arbeiderbladet? Og hvorfor var kommunistavisa Friheten taus?

FORFATTEREN Øystein Ø. Bentsen har gjort et omfattende arbeid for å finne sannheten om en tragedie som ble borte i skyggen av den kalde krigen.

Som bok betraktet er «Samhold og svik. Et mørklagt kapittel i historien om de norske Sachsenhausenfangene» en eiendommelig blanding av selvbiografi, politisk pamflett og dokumentasjon.

LESEREN må forholde seg til mange navn, mange gjentakelser og mange perifere episoder som skygger for helhetsbildet i beretningen.

Men slike innvendinger blir likevel underordnet. For vi sitter, i likhet med forfatteren, med den ubehagelige følelsen av at noe er mørklagt. Vi spør med Bentsen:

Hvorfor ble de fire anklagede frikjent når det forelå vitneutsagn mot dem i æresretten?

Hvorfor var Strand Johansen strøket av vitnelista? Og hvorfor ble ikke Bentsens far innkalt som vitne?

KANSKJE KOM Kristian Ottosen med de forløsende ordene da han ved utgivelsen av boka «Liv og død. Historien om Sachsenhausen-fangene» i 1990 svarte slik på spørsmål fra familien Mugaas om hvorvidt Kristian Mugaas ble fjernet som tillitsmann fordi han var på «feil» side politisk:

«Ja, en kan vel si det på den måten».

I femti år, skriver Øystein Ø. Bentsen, ventet far på at angiveriet skulle bli avslørt: Men han fikk aldri kjennskap til det politiske spillet som lå bak frifinnelsen, heter det i «Samhold og svik».