Kaster seg ut i symforockhelvete

Metallica blåser liv i en sjanger jeg trodde og håpet var avgått med døden: 70-tallets symforock.

Dette er en svulstig idé og et ambisiøst prosjekt, som aldri burde blitt realisert. Men her har rockgiganten Metallica og multimillionærene Hetfield & co. lekt med sine stormannsgale planer, uten at noen har fortalt dem om vederstyggeligheten i dem.

«S&M» må være et av verdens mest påkostete bastarder. Og regningen får vi, for fansen er mange.

I en tiårsperiode har Metallica vært konger av heavyrocken, og gitt ut blytunge hits og en rekke glimrende plater. Nå har bandet og orkesterleder Michael Kamen, som har produsert og skrevet musikk for de aller største pop-/rockartistene, hyret inn det 100-mann sterke San Francisco Symphony Orchestra og omarrangert 20 av bandets låter - kjevlet utover to fulle cd-er.

Helt siden Exception lagde rockversjoner av klassiske stykker, og band som Pink Floyd, Yes/Rick Wakeman, Emerson, Lake & Palmer sprøytet anabole steroider inn i rocken på 70-tallet, har symfonisk rock gitt meg frysninger. S&M-omgangen mellom Metallica og San Francisco Symphony Orchestra er preget av klinisk grundighet. Men symforock har rett og slett musikkgenetisk feil. Tukler man med dette arvestoffet, blir avkommet en syk bytting.

Metallica har alltid hatt gigantomanien i seg. På bandets ordinære plater eser sanger og gitarist James Hetfields ego og bandets melodisvulstighet ut av høyttalerne, men det fungerer.

Bandets harryfaktor kombinert med rockmelodisk treffsikkerhet er uovertruffen.

Men nå er det oppstått en tungmetallforgiftning, som er gått til hodet på dem. På «S&M» kapper Metallica alle barduner, ikke for å gå til himmels, men for å styrte i ura.