Kåt kvinnekamp

ROSA PROSA: «Jeg jobber i media sjæl, så jeg veit hvordan det funker» - Fett-redaktør Martine Aurdal snakket tron-øgrimsk da hun i en TV2-debatt slo fast at forfatterne bak boka Rosa Prosa helt bevisst hadde lagt opp til at kvinners kåtskap skulle stå i fokus for Kvinnedagen 8. mars. Mediastrategiens velsmurte suksess er åpenbar. Flere medforfattere har ledende stillinger i ulike media, og deres gode nettverk må ha bidratt til å plassere fire glade, badedraktkledde og angivelig kåte forfattere i Dagbladets Magasinet på lørdag.

BUDSKAPET SOM har blitt formidlet i denne media-hypen er todelt. For det første skal forfatternes fortellinger om egen kåtskap vise at alle kvinner kan være stolte over sin seksualitet. I den grad kvinner i dag trenger å høre dette en gang til, er et dette et bra og legitimt prosjekt. Dessverre mente forfatterne tydeligvis at dette ikke var god nok moralsk begrunnelse for å kuppe kvinnedagen. Rettferdiggjøringen ble hentet med et annet, og langt mer tvilsomt budskap. Kort fortalt er argumentet at de kulturelle strukturene som gir menn definisjonsrett over seksualiteten er de samme strukturene som gir menn makt på andre samfunnsområder. Videre er det de samme mekanismene som skaper mannsdominans i Norge, som også sikrer menns makt i andre samfunn. Den logiske følgen av dette er at kamp mot menns definisjonsmakt over kvinners seksualitet i Norge er en kamp for å bryte ned de strukturene som skaper mannsdominans i verden. En ung norsk kvinnes glinsende, steinharde, dryppende, svulmende tekst blir dermed en solidaritetshandling med den kjønnslemlestede, den tvangsprostituerte, den tvangsgiftede, den voldtatte. Du skal være bra forlest på litteraturteori hvis du kjøper dette verdensbildet. Her konstrueres et interessefellesskap mellom de mest underpriviligerte mennesker på kloden og unge kvinner som etter alle kriterier må plasseres på toppen av den sosiale orden i verdens mest privilegerte land.

FLERE AV forfatterne har uttalt at de ble stilt overfor store personlige utfordringer da de skulle blottlegge sine seksuelle fantasier i tekst. At forfatterne kan ha konfrontert kulturelle tabu da de skulle blottlegge sitt innerste følelsesliv kan meget godt hende. Selv om det kan være vondt å skrive, er ikke det nok til å gjøre en hver tekst til et uttrykk for solidaritet med de lidende. Jeg har ingen spesielle tanker om hva som er et bra tema for markeringen av Kvinnedagen. Poenget er at det er langt over grensen til det smakløse når medievante feminister plasserer seg i et konstruert fellesskap med kvinner som virkelig har det ille, for å skape oppmerksomhet om et kulturprodukt. Fett-redaktøren avviste i TV 2-debatten all kritikk med at en motdebattant «ikke kunne uttale seg før hun har lest boka.» Dette er et godt argument for å få flere lesere, men det er virkelig ikke påkrevd å lese boka for å se det patetiske i at dette prosjektet lanseres som en global feministisk solidaritetshandling.