Katastrofal framtid

Blodig underholdning.

FILM: Postapokalyptisk. Et fint ord. Les det høyt for deg selv. Post-apo-ka-lyp-tisk. Det har både rytme og swung. Spretter liksom fint av gårde. Langt på vei kan jeg si det samme om filmen «28 uker senere». Den raser av gårde med pedalen i bånn. Fråden skummer, blodet spruter og hoder, armer og bein flyr i vilden sky. En spennende tur til verden etter katastrofen. Jo da. Men særlig originalt? Njei.

Viruset lever!

Det begynte i et laboratorium i London. Et virus som i løpet av sekunder gjorde de infiserte om til rabiate drapsmaskiner ble ved et uhell sluppet løs. På rekordtid ble Englands befolkning praktisk talt utslettet. Den gang het filmen «28 dager senere». Vel et halvt år, eller «28 uker senere», er det på tide å starte på gjenoppbyggingen. Men det går dårlig. Viruset lever videre, britene er det verre med.

Juvel

Danny Boyle og Alex Garland («Trainspotting» og «The Beach») sto ansvarlig for henholdsvis regi og manus i forrige runde. Denne gang er de med som produsenter. Hvor mye de har hatt med selve produksjonen å gjøre er uvisst, men de fire som er kreditert som manusforfattere nå, mangler definitivt Garlands originalitet og friskhet. Mens forløperen var en klaustrofobisk, liten juvel for alle som digger blodgjennomtrukne zombie-filmer, er fortsettelsen mer tradisjonell skrekkaction. Den har flere effekter, flere gruvekkende nærbilder, flere avkappede lemmer – her er det kort sagt mer av det meste. Men som kjent, mer betyr ikke nødvendigvis bedre. Filmhistorien er smekkfull av oppfølgerfilmer, men fattig på eksempler der de overgår originalen. «28 uker senere» beviser dette nok en gang.