Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

KOMMENTARER

Corona-krisen:

Katastrofalt når fotballen forsvinner

For sårbar ungdom er det krise når organisert trening forsvinner. For med den går rammer og krav og muligheter for å oppleve mestring.

BLIR SÅRBARE: De som kanskje ikke får til skolearbeidet, men som opplever mestring og beundring på fotballbanen, er blant dem det er verst for når organisert trening blir avlyst. Foto: Tore Meek / NTB Scanpix
BLIR SÅRBARE: De som kanskje ikke får til skolearbeidet, men som opplever mestring og beundring på fotballbanen, er blant dem det er verst for når organisert trening blir avlyst. Foto: Tore Meek / NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

INTERN KOMMENTAR: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Onsdag kom en god nyhet for jenter og gutter med brakkesyke og sprettende lopper i blodet. Det var da Helsedirektoratet kom med en presisering for hvordan forbudet mot å møtes for å trene faktisk skulle forstås. Så nå vet vi det: Så mange som fem personer kan møtes for å trene, så lenge det er to meters avstand mellom dem, og mellom dem som trener og andre som er til stede.

Det er en mulighet som landets idrettsforeninger og lag bør kaste seg over. Det er ikke det samme som å kunne spille en fullverdig fotballkamp, det er ikke det. Det er fremdeles en rekke spørsmål som trenger svar. Kan man spille håndball og la en lærkule gå fra hånd til hånd? Kan man heade? For ikke å snakke om dilemmaene som venter de som skal organisere den nye formen for trening. Hvem skal velge ut hvilke fire som kan trene sammen med en voksen? Hvor lenge kan de neste vente på tur? Men det er noe, og dette noe er verdifullt.

For mange unge har noe av det verste ved coronakrisen vært at det har blitt slutt på fotballtreninger og håndballtreninger. Og det er noen som vil merke bortfallet bedre enn andre. Det kan være de som har idretten som en større og viktigere del av livet sitt enn andre, som bruker mer tid og krefter på å trene, og på å tenke på eller snakke om det de gjør på banen eller på treningsrommet. Det kan være de som strever sosialt, men som opplever fellesskap og samvær gjennom laget de er en del av. Det kan være de som har langt mindre å fylle dagene med enn de andre, av sosiale eller økonomiske grunner.

Krisen er vanskelig for mange, men for et barn eller en tenåring som bor i en trang leilighet, kanskje uten eget rom, vil det være verre enn for gutten eller jenta som kan være i hagen eller på rommet, eller som har foreldre som har tid, råd og overskudd til å organisere andre sysler for dem.

Blant dem som savner treningen mest kan du finne de som har idretten som sin fremste arena for mestring, som kanskje ikke får til skolearbeidet så bra som de andre, men som kan gå hjemover med lette skritt etter å ha imponert de andre på banen. Eller du har de som opplever at idretten gir dem rammer rundt hverdagen og stiller krav til dem på en måte de ikke opplever fra andre hold, som kanskje er i opposisjon til læreren eller har foreldre som ikke fungerer så godt i oppdragerrollen.

En fotballtrener jeg kjenner, som har ansvaret for lag med tenåringer og barn, har jevnlig telefonkontakt med spillerne sine under coronakrisen.

«Det snakkes mye om spillerutvikling», forteller han. «Men fotball handler mye om ansvarliggjøring, om å lære seg samfunnets spilleregler. Jeg er nøye med at spillerne skal gi ordentlig beskjed når de ikke kan komme på trening. Når fotballtreningens rytmer og rutiner, skrus av, blir det lett å skli ut».

Dette er i tråd med historiene til lærerne som forteller meg om hvor stor del av jobben deres det nå er å holde sårbare elever unna stedene der det ikke stilles krav til dem; kjøpesentre og andre utsatte steder. De fleste barn vil vel benytte seg av smutthull og nye friheter til å sky unna noen plikter og oppgaver, men i tider som denne blir det desto mer tydelig hvem som likevel har normene under huden og som lever på en måte der det er lett å holde seg i gang — og hvem som ikke har det.

Kanskje kan erfaringene fra coronakrisen gå inn i den store debatten om toppidrett og breddeidrett, og hvordan ressursene fordeles på de to. Toppidrett er vel og bra, det gir internasjonalt ry og underholdning på tv. Men jobben som gjøres innenfor breddeidretten har enormt vidtrekkende, positive ringvirkninger, som ofte utføres frivillig eller for dårlig betaling og som ikke alltid blir sett og anerkjent.

Coronakrisen kan i den forbindelse være en vekker. Det er ingen hemmelighet at de sosioøkonomiske forskjellene i Norge gjør seg gjeldende også i breddeidretten, og at det er vanskelig for foreldre med dårlig råd å sende barna sine til organiserte treningsaktiviteter. Neste gang det diskuteres hvor mye midler som skal gå til breddeidretten, som kan hjelpe dem å holde den økonomiske terskelen for barnefamiliene så lav som mulig, er det viktig ikke å glemme vårdagene i 2020, og de treningsglade barna som plutselig ikke lenger hadde noe sted å vise seg fram.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!