Katastrofen ingen ser på

SRI LANKA: Norsk-tamilsk ungdom gjennomførte forrige uke en 48 timers faste i en metodistkirke i Bergen. Hensikten var å trekke oppmerksomhet mot de 300 000 interne krigsflyktningene som står ovenfor en humanitær katastrofe i Vanni distriktet på Sri Lanka. Samtidig som at monsunregnet har forårsaket store oversvømmelser, har regjeringen sendt internasjonale hjelpeorganisasjoner ut av landet, sperret av området og sørget for at nødhjelpsforsyninger ikke kommer frem. Ettersom journalister heller ikke får tilgang til området, overses katastrofen i internasjonal presse.

Hundretusener av mennesker står bokstavelig talt i fare for å drukne i konkurransen med fotografier av plyndrende soldater i Kongo og øyenvitneskildringer av opprørske menneskemasser på flyplassen i Bangkok. Alt vi har å støtte oss på er en påminnelse fra en håndfull fastende ungdom i en metodistkirke på Vestlandet. Skal det virkelig være nødvendig?

Gjennom sin meklerrolle i konflikten på Sri Lanka har Norge vært et av de eneste landene som har gitt sin sosiale støtte til den lidende sivilbefolkningen på øya. Nå, når hjelpen trengs mer enn noensinne, følger vi det internasjonale samfunnet i sin taushet. Stortingsrepresentant Ågot Valle kunne forsikre de fastende norsk-tamilene at utviklingsminister og tidligere mekler på Sri Lanka Erik Solheim gjør alt han kan for å bedre situasjonen. Men hva gjøres, helt konkret? Norges meklerrolle har gjort det vanskelig for Norge å velge side i konflikten, og minnene av singalesiske buddhistmunker som brenner norske flagg i protest mot vår tilstedeværelse på øya er friskt i minne.

Det bør likevel være et humanitært minstemål å bruke våre diplomatiske forbindelser til å kreve at nødhjelpsforsyninger må komme frem til de som trenger det, og at hjelpeorganisasjoner og journalister må få tilgang til området. Hvis det ikke handles nå, vil ikke bare Norge miste all troverdighet som sosial støttespiller på Sri Lanka, men vi vil også stå ovenfor en ufattelig humanitær katastrofe. Men denne gangen vil ikke det internasjonale samfunnet stå og se på. I mangelen på journalister i området vil det ikke engang være noen som ser på.