Katastrofesosialisme

FINANSKRISEN: Den sentrale tesen i Naomi Kleins kontroversielle bok «Sjokkdoktrinen», er at markedsliberalistiske krefter bruker kriser og kriger for å presse gjennom ekstreme kapitalistiske systemer; en slags katastrofekapitalisme. Men de siste dagene er det finansminister Kristin Halvorsen som har prøvd å bruke finanskrisen i USA for å trumfe gjennom flere reguleringer.

Personer på den politiske venstresiden har utviklet en forutsigbar automatikk når det gjelder kriseanalyser: Blame it on the market! Nedgangen i USA skyldes imidlertid ikke spekulasjoner eller grådige kapitaleiere. Ansvaret kan plasseres på reguleringsivrige og kortsiktige politikere. Siden 1930-tallet har amerikanske politikere innført stadig strengere regelverk for å begrense utlånernes handlingsrom. Begrensninger på investeringsbankers mulighet til å drive kommersielt har medført at disse bankene har fått få bein å stå på for å utjevne risikoer. I 1995 endret Bill Clinton den såkalte Community reinvestment act, slik at bankene ble pålagt å låne ut mer penger til mellom- og lavinntektsgrupper, med den konsekvens at folk som ikke hadde betalingsevne kunne få lån. Man trenger ikke være økonom for å skjønne at tilbakebetalingene på lånene blir mildt sagt ustabile.

Boliglånsinstitusjonene med problemer, Fannie Mae og Freddie Mac, er heller ikke grådige, kapitalistiske institusjoner – F-en i navnene på disse bankene står for Federal. Vi snakker altså om institusjoner med statlig subsidiering og det offentlige som garantist. Under Bush-perioden har USA samtidig ført en løssluppen kontroll på offentlige utgifter, kombinert med en lavrentepolitikk som har skapt en kunstig overstimulering av økonomien. Utgifter, dårlig pengepolitikk og urealistisk billige lån er nødt til å skape en oppblåst og lite bærekraftig økonomi. «Hvis du går inn i det jeg kaller en boble-boom, brister enhver boble,» uttalte Margareth Thatcher. Dette har amerikanerne smertelig erfart. Men amerikanske politikere vil holde boblen svevende enda litt lenger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nylig ble det nemlig lansert en «redningspakke» fra statlig hold, hvor opptil 700 milliarder dollar vil bli brukt for å rette opp den finansielle ustabiliteten. Dette blir rundt 2300 dollar per amerikansk skattebetaler. Med en slik politisk aksjonisme skapes mindre respekt for ansvarlig økonomistyring. Signalet er dermed at det bare er å holde på med en irrasjonell lånevirksomhet, siden politikerne kommer til å bruke andre menneskers penger for å rydde opp senere. Dette gjennomskuer den jevne amerikaner: i en nylig utført spørreundersøkelse sier flertallet av de spurte seg enige i at tiltakene nå settes i gang for å få mer politikermakt, ikke for å ordne økonomien.

Politiske tiltak som skal løse opp i omfattende problemer må dessuten være transparente og åpne for kritikk. Dette gjelder ikke lovutkastet til finansminister Henry Paulson. Ser vi på forslagets Section 8, står det tydelig at myndighetenes avgjørelser i planen fremover ikke kan overprøves av andre administrative organer eller domstoler. Dette er en ensidig statlig overkjøring av demokratiske prosesser, og en utvisking av «checks and balances» – noe amerikanerne ellers har en tydelig linje på. Det er slett ikke utenkelig at konstitusjonens voktere vil rokke ved denne loven om den blir vedtatt.

Problemstillingen med offentlige redningsaksjoner er for øvrig nettopp berørt i en utredning av IMF-økonomene Luc Laeven og Fabian Valencia. Her analyserer forfatterne alle de mest omfattende bankkrisene i perioden 1970-2007. I over 70 prosent av tilfellene bruker staten ekstra utbetalinger eller forskjellige likviditetstiltak. Konklusjonen er ikke positiv for dem som vil ha mer statlig styring. Funnene i utredningen viser at statlig eierskap i banker er vanlig i landene med finanskriser. Utredningen påpeker også at politikerne er altfor opptatt av å rette opp ustabiliteten, uten å tenke på kostnadene. Prisen blir høyere enn tapene man ellers ville fått. Og tiltakene er altfor ofte soveputer for banker som uansett ville blitt nedlagt.

Når Kristin Halvorsen påpeker at Norge har unngått lignende bankkriser, bør det være på sin plass å nevne at dette mest sannsynlig skyldes at landet vårt har liten tradisjon for å blande seg inn i bankstyringen. Vi har en fristilt sentralbank og tydelige regler for pengepolitikken. Men på 80-tallet opplevde nordmenn at en økonomisk boble sprakk. Den gangen skyldtes også dette for mye statlig regulering, med en kunstig lavrentepolitikk og press fra Finansdepartmentet for å pøse ut flere penger i økonomien. Regningen ble betalt av vanlige nordmenn. Det er dessuten ingen som har tatt til orde for at det ikke skal være noen lovreguleringer av bankvirksomhet, dette er selvfølgelig heller ikke tilfellet i USA. Men reguleringene må sikre forutsigbarhet og en sunn konkurranse. Evalueringer fra tidligere kriser i det amerikanske systemet, viser at forhastede kriseinnstramninger kan svekke den langsiktige veksten og stabiliteten.

Finanskrisen i USA skyldes derfor ikke det enkelte kommentarer har valgt å kalle en «casino-økonomi». Det er nemlig ikke vanlig på casinoer at man får beholde gevinster og overlate tap til skattebetalerne. Det er mer riktig å plassere problemene på det vi kan betegne som en «curling-økonomi»: politikerne har kostet vekk all friksjon for å dytte noe foran seg. En slags velmenende, klam statsdirigisme. Det blir som overbeskyttende foreldre, som aldri lar barna leke fritt eller slå seg. Barna lærer ikke å ta ansvar eller passe på seg selv. Dermed skades de når de faller i virkelig farlige situasjoner. Det er denne erfaringen USA nå lærer.