Kåte karikaturer

Elegant form, varme savnes.

FILM: Tematikken i tragikomedien «Fatso» kan trygt kalles viktig fordi den handler om tabuer som ikke burde være det. Jeg tenker ikke først og fremst på hovedpersonens ekstremt aktive sexliv med seg selv, men på noe så traust og alvorlig som ensomhet, lengsel og umenneskelige krav om vellykkethet.

Smellvakker

Filmen er basert på Lars Ramslies kritikerroste roman fra 2003. Hovedpersonen Rino er en mann i sin beste alder, rundt 30, men han har en libido som en hingst i tidlig pubertet. Han drømmer om å velte seg i damer, men det blir med drømmene. Problemet er at han er overvektig, har briller med colabunnglass, uheldig tannstilling - og en personlighet som egentlig ikke er spesielt sjarmerende. Han er personifiseringen av en tapernerd, en ufiks fyr som bor i sin avdøde bestemors gamle leilighet og lever av å oversette bruksanvisninger for elektriske verktøy fra tysk til norsk. Når han ikke gjør det, eller lager tegneserier, ser han på porno. Og onanerer. Tidlig og seint, dag ut og dag inn. Livet hans tar en dramatisk vending når faren hans leier ut et rom til unge og smellvakre Malin. Hun er blond og fager som en svensk midtsommeraften. Hvordan skal Rino nå fortsette med sin favoritthobby? Og kan en fyr som han virkelig ende opp med selveste prinsessen?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forfriskende direkte

Regissør Arild Fröhlich har valgt en ekstremt stilisert form og laget en visuelt lekker og gjennomført film. Foto og fargebruk er utsøkt, musikken effektiv og de mange animasjonssekvensene er fantasifulle og vellagde. Stiliseringen går så langt at det rett som det er faller over i ren karikatur. Det åpner for en rikelig mengde av det amerikanerne kaller «gross out»-humor, tabumoro av det småkvalme, småpinlige slaget. Men det hele har en slagside. Hvis man vil at publikum skal investere noe i en historie som dette, må man gi dem mulighet til å føle empati og identifikasjon. Miljøene er artige, men de blir aldri stort mer enn kulisser. Det samme kan sies om karakterene. De er alle representanter for noe, i stedet for å bli tredimensjonale, troverdige figurer. Det rammer også hovedpersonen. Skuespiller Nils Jørgen Kaalstad er både morsom, keitet og stakkarslig, men hans Rino blir aldri mye mer enn det. Når muligheten til å sympatisere med figurene melder seg mot slutten, er det i seineste laget. Men «Fatso» har også såpass mye bra i seg, og er så forfriskende direkte, at den er verd å se. Den kan også komme til å gjøre det pent i billettlukene. Regissør Fröhlichs talent er åpenbart og han viser her, som han gjorde i «Pitbull Terje», at han har en stil og stemme som skiller seg markant fra de andre i hans profesjon.

Kåte karikaturer