Katie går dypere

- Håper jeg blir sett på som en som har noe å formidle.

Katie Meluas stemme har blitt dypere på grunn av passiv røyking, og hun har spilt inn sitt andre album. Utseendet vil hun ikke spille på.

-  Norge er utrolig flott. Det er luft og en atmosfære her som er helt fantastisk. Alt er krystallklart.

Katie Melua (21) har brukt ti minutter på å sminke seg i rommet ved siden av og sitter i et solfylt hotellrom på Grand i Oslo. Hun har store mørke krøller og et blidt, energisk ansikt. Den lille jenta kryper opp i sofaen, smiler bredt og begynner å diskutere med seg selv om hun har vært i Norge fem eller seks ganger.

-  Jeg husker den flystreiken deres. Da måtte jeg ta toget fra Bergen til Oslo. Det var «stunning», sier hun.

Kjærlighetsforholdet er gjensidig. 110 000 album har jenta med georgianske foreldre solgt i Norge. Det gjorde henne til fjorårets mestselgende utenlandske artist her i landet. Nå lanserer hun oppfølgeren «Piece by Piece»

Hektiske år

Det har vært to hektiske år etter debuten «Call of the Search». Hun har møtt Nelson Mandela, Dronningen av England og reist på kryss og tvers for å fortelle hvordan en spe 19-åring med sans for jazz plutselig kan selge 3 millioner album. Det har blitt mange hotellrom og mange journalister.

-  Det blir kjedelig å snakke om seg selv i lengden, forklarer Katie og titter forbi de lange, hvite gardinene.

-  Jeg lever i en verden av hoteller, fine møbler og dyre ting, der alt sentrerer rundt meg. Derfor må jeg passe meg for å bli selvopptatt.

-  Er du opptatt av utseendet ditt?

-  Dessverre er det blitt viktig å se bra ut i musikkbransjen. Som ung jente, føler jeg at jeg hele tida må bevise noe, hvis du skjønner hva jeg mener? Folk vil alltid kunne si at «hun har bare suksess på grunn av utseendet», men jeg vet at det finnes tusenvis av jenter som er penere enn meg, og jeg har aldri forsøkt å utnytte utseendet mitt.

For Katie har det aldri vært noe tema.

-  For å være ærlig, er jeg ikke pen nok. Jeg føler meg ikke spesielt vakker og jeg er egentlig ganske sjenert. Men artister som kler seg i små antrekk og kjører den greia der, har kanskje godt av det selv?

En annen virkelighet

Hun forteller at hun ble 21 år for ei uke siden, og at hun gjerne skulle studert filosofi og musikkhistorie om hun hadde litt bedre tid. Nå er det bare reising.

-  Jeg aner ikke hvor mye jeg reiser, men jeg kan vel si at jeg er altfor godt kjent på Heathrow.

En gang i året forsøker hun også å komme hjem til familien og vennene i Georgia.

-  De er veldig stolte av meg, og selv om jeg føler meg engelsk, er jeg stolt og klar over at jeg har mye georgiansk i meg også.

En liten stund glemmer Katie den profesjonelle tonen du tillegger deg ved suksess, og blir erkebritisk når hun snakker om forskjellene mellom Storbritannia og fødelandet:

-  «But fuck! There\'s a lot of similarities as well!»

Da Katie var åtte fikk faren hennes, en georgianske hjertespesialist, jobb i Belfast og hele familien flyttet over. Innimellom tenker hun på hva som ville skjedd, dersom hun hadde blitt værende i Georgia.

-  Jeg ville nok vært gift og hatt to barn nå. Dessuten hadde jeg garantert vært arbeidsløs. Det er en ganske annen virkelighet der.

-  Ikke kul

All oppmerksomheten har bydd på en ganske annen virkelighet den også, men Katie er ikke bekymret for hvordan hun blir framstilt.

-  Media skaper et bilde av meg, men det kan aldri bli helt meg. Noe er sant, noe er det ikke, og det er for så vidt greit.

Så hvordan blir hun framstilt?

-  Jeg vet ikke.. Som en enkel sanger som skriver og synger litt? Jeg er ikke kul, ikke «cutting-edge» på noen måte, men jeg håper jeg blir sett på som en som har noe å formidle. Jeg er ikke i nærheten av Eva Cassidy eller Bob Dylan, men klarer jeg å gjøre en brøkdel av det de har gjort, ville det vært stort.

Katie tenker seg om og understreker:

-  Men jeg er ikke der ennå, altså.

Dagbladet spør hvordan musikken kommer til henne, hvor den kommer fra.-  Gud vet. Hadde jeg visst det, ville jeg dratt dit hele tida. Når jeg skriver noe, føler jeg at det forsvinner ut av meg og blir en del av noe større. Den spesielle låta betyr noe helt annet for andre mennesker enn den gjør med meg, derfor er den ikke min lenger.

Spøkelser og japanske bøker

Det er omtrent på dette tidspunktet at Katie forsvinner inn i et eller annet filosofisk puslespill om åndelighet. Hun snakker om ei bok hun kjøpte i Japan med bilder av vann som reagerer på forskjellige typer musikk - ett litt tvilsomt prosjekt, men Katie lener seg framover og forteller ivrig med store, grønne øyne.

-  Du vet den følelsen du kan få innimellom av at det er noen andre i rommet, at noen som er borte, plutselig er nær deg? Jeg vet ikke om jeg tror på spøkelser, men jeg tror på at det finnes energier og ting vi mennesker ikke begriper. Du må bare lese den japanske boka!

Whiskystemme?

Etter å ha snakket om musikk og jobb og perfeksjonismen hennes, føler Katie at noe av inntrykket må rettes opp:

-  Det beste jeg vet er å slappe av med venner og familie, det er bare det at jeg tar musikken min veldig seriøst.

Intervjuet går mot slutten og Katie retter seg opp i sofaen. Hun legger haka ned mot halsen og lager noen dype lyder, så forsøker hun å synge noen lyse toner. Hun smiler.

-  Jeg har fått en mye dypere stemme de siste åra, men det er ikke fordi jeg røyker, altså.

-  Er det rett og slett en Whiskystemme?, spør Dagbladet og Katie bryter ut i latter.-  Kan vi ikke heller si at jeg har mange venner som røyker?

HEKTISK: Katie Melua har lagt to hektiske år bak seg etter debuten som plateartist. Nå er hun i Oslo for å promotere sitt seneste album.