Katie Melua

Melankolien har fått enda en talskvinne.

CD: Sangere fra Norah Jones til Joss Stone har skapt internasjonal oppmerksomhet omkring en bølge av kvinnelige vokalister, ikke minst i Norge.

De opererer i grenselandet mellom soul, blues, pop, jazz og kanskje litt hipp country. Mye av det som kommer, er oppsiktsvekkende modent.

Katie Melua, for eksempel, som har toppet albumlistene i England i det siste. Hennes repertoar spenner fra låter av John Mayall og Randy Newman til to egne sanger og fem sanger signert hennes egen pianist, og blant musikerne merker vi oss kultgitaristen Chris Spedding, en gammel råtass i faget. Meluas egen poetiske «Faraway Voice» er tilegnet Eva Cassidy, trolig et forbilde.

Arrangementene er vakre, enkeltinstrumenter kommer lekkert fram, mens The Irish Film Orchestra svinger buen diskré over sine strenger i bakgrunnen. Men først og fremst merker du deg Katie Meluas flotte stemme, på samme tid distinkt og doven, engasjert og tilbakeholdt, vakker og full av blå stemninger.