Kåtskap og pengepøbler

Kresen erindringsreise.

BOK: Ytterst uti havgapet i Kragerø-skjærgården, ligger en litt slitt, hvitmalt stue omringet av nyrike palasser, helikopterlandingsplasser, cabincruisere og kunstige laguner. Den ikke spesielt formuende eieren er tilbudt titalls millioner for den nedslitte stua. Men han nekter å selge, det er hans barndomshjem, hans barndomslandskap. Og barndommen har ingen pris, mener eieren.

Identisk

Historien er hentet fra virkeligheten. Jeg har hilst på mannen og sittet utenfor den lille stua, mens feriegjestene raste forbi med sine skjærgårdsscootere. Grunnen til at jeg nevner det her, er at historien er identisk med storyen i Oddmund Hagens «Vinterbarn». Den er siste bind i den kritikerroste erindringstrilogien der den kresne prosalyrikeren skildrer en erindringsreise, for å få fortelleren til å forstå sitt eget liv. I «Vinterbarn» drar hovedpersonen tilbake til sin barndoms landskap på en navnløs øy. Her har han beholdt et lite hus, og et naust på den værharde yttersida av øya. Men når han kommer dit vinterstid, er ytterdøra skiftet ut. En investor har tatt seg til rette. Hele øya er kjøpt opp av «pengepøbelen»; hyttefolk og eiendomsspekulanter, som benker seg til der noen solfylte måneder hver sommer. Med «Karaoke og hestekreftar, potens og brunst. (...) Kapital og kåtskap.»

Rasende

«Vinterbarn» er en rasende polemikk mot spekulanter og kommunepolitikere som raserer hele kystlandskapet med utbygginger av hyttefelt. Som bytter ut stuer der «armod og slit» ligger i veggene, med perfekte, men døde bygninger. Som ødelegger levende landskap der barn «opplevde verda for første gong». Vår mann blir værende til tross for at han er tilbudt en stor sum for avviklingen av barndommen sin. Vi følger hans vandringer i det som en gang var et stille vinterlandskap, men som nå er en evig byggeplass. Men han nekter å gi etter for pøbelen. For han leter etter noe; «eit innkapsla lys, (...) ein redsel for noko som kunne hende den gongen du var barn» (...). Hagen er en eksklusiv stilist. Det er mange nydelige bilder i denne boka. Tittelen henspiller på et barn han stadig ser i landskapet, et vinterbarn som ikke vil la ham slippe unna. Barnet må vi tro er ham selv. For boka er mer enn en lekker stilistisk polemikk mot den nye tid. Den er også en dramatisk reise innover i et barndomslandskap. En indre reise etter et lys i mørke. Et lys som overraskende skal vise seg å være langt mer konkret enn bare et bilde.