Kattemykt jubileum

KØBENHAVN (Dagbladet): Årets ballettbegivenhet på danskenes ærverdige og kongelige teater, er Flemming Flindts nye helaftens danseshow «Legs of Fire» (Røde sko). En klassisk jetsett-tragedie i glamorøs innpakning inspirert av stjerner og skjebner som Marilyn Monroe, prinsesse Diana og Maria Callas samt den håpløse balletteleven H.C. Andersen.

På Det Kongelige Teaters store scene kan man oppleve en avansert prakt og utsøkt eleganse som få av verdens ledende motehus kan vise maken til. Over catwalken i hyperraffinerte kreasjoner glir dansere kattemykt med en så overlegen holdning og beregning bak hver eneste ørliten bevegelse, at enhver supermodell bare kan gå hjem og legge seg - alene.

Og i finalen, fritt etter motekongen Gianni Versaces begravelse i fjor, strammer scenografen Joe Vanek grepet om den mondene tragedie i et praktfullt scenebilde komponert i dramatisk lakksvart og blodrødt. Døden er design.

Visst er det dans også. De kan danse i Danmark. Det verdensberømte klassiske kompaniet feirer sitt kongelige 250-årsjubileum ved også å briljere i stepp, cancan, jazz, irsk River Dance, tango og alle andre mulige former for selskaps- og showdans. Men de som hele tida suger blikket, er solistene Marie-Pierre Flechais som den unge piken Ella med de røde sko og Johan Kobborg som Dr. Mann, en slags dødens impresario. De danser enda mer praktfullt enn sceneutstyret.

Trang

- Dette er et show som bare dansere kan gjøre, sier koreografen Flemming Flindt - men det er først og fremst en historie om omkostningene i livet for det enkelte menneske.

I «Røde sko» handler det om en kunstner, en pike «som ble kysset på pannen av Vårherre», født med et unikt talent. Hun må danse, hun har ikke noe valg. Det er både en trang og tvang. H.C. Andersen brukte temaet i sine eventyr - han var selv en kort tid ballettelev, men ga opp - det går også igjen i folkeeventyrene.

- Du er også inspirert av store stjerner med tragiske skjebner som Marilyn Monroe og Maria Callas...

- Ja, for et stort talent gjør en så sårbar at man lett mister balansen, og blir du stjerne, feiret og forfulgt, er du konstant i faresonen. Kjærligheten og et kjærlig og trygt familieliv, er det eneste som kan redde deg. Se på Dianas situasjon, og hvordan det endte! De som er annerledes finnes i alle yrker og miljøer, dette er ikke å lage navlebeskuende teater. Visst er det udemokratisk og så definitivt ikke nordisk. Men se om ikke nyere genforskning endelig beviser hva sosialdemokratiet har fortiet i hundre år: Vi er ikke like! sier Flemming Flindt og smiler bredt.

Beveget

At kritikken etter premieren var blandet bekymrer ikke Flindt. Selv ikke at Erik Norbys musikk fikk æren for å bære fram ballettens drama, eller beskyldninger om at koreografen er nær ved å ta livet av sitt eget verk ved å la den tomme eleganse dominere. Vitsen, mener Flindt, er at tilskuerne blir beveget og berørt.

- Dans må ikke forstås i hjel. Det dreier seg helt enkelt om å adoptere musikken gjennom den menneskelige kroppen, fortelle en historie i teatret som treffer tilskuernes sinn og følelsesapparat.

- Hva vil du si til en ung koreograf, fortelle om «Kappen», balletten du laget for Rudolf Nurejev, din versjon av «Nøtteknekkeren» som har stått på repertoaret i København i en årrekke, eller hvordan man danser Ionesco?

- Jeg vil si: Man skal verken danse eller bli koreograf hvis det ikke er det eneste man vil i hele verden! Det er ikke fornuftig. Vil man, så finner man også sin egen og helt personlige form, men nesten ingen koreografer kan leve av sin profesjon.

Egenart

- Selv har du også et liv bak deg som ballettmester, 12 år på Det Kongelige Teater og nesten like lenge i Dallas. Hvordan blir framtida for klassisk ballett?

- I Danmark har balletten stadig en uhyre sterk posisjon og prestisje å leve opp til. Den har fremdeles sin egenart med base i Bournonville, på godt og ondt. Men den må få en ny profil, for den internasjonaliseres. Her er mange utenlandske dansere nå som gir nye påvirkninger og ny energi. Vi trenger slike vitamininnsprøytninger, men alt må inkorporeres og balanseres så vårt eget ikke utviskes.

Dansk teater er mer i faresonen, skuespillet er avhengig av språket, men ingen pleier vårt felles riksdansk lenger, og skuespillerne avstumpes av utallige TV- og reklamejobber. En stor rolle og et stort rom må fylles av format, enten du er skuespiller eller danser. Jeg tror dansen vil vitaliseres av ny energi og begeistring. Har den noe å fortelle, og finner et teatralt uttrykk for det, vil dansen treffe publikum også i framtida direkte og umiddelbart, sier Flemming Flindt med overbevisning.