KATTELIV I ISTANBUL: Dokumentaren «Kedi» er blitt en overraskende kassasuksess om gatekatter i Istanbul. Video: Oscillscope Laboratories Vis mer

Anmeldelse: Kedi

Kattevideoer: The Movie

Bymalende dokumentar om Istanbuls gatekatter er lett på poten.

Kedi

4 1 6

Dokumentar

Regi:

Ceyda Torun

Premieredato:

28.07.17

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

Kedi

«Kattegater»
Se alle anmeldelser

FILM: Hvis man spør hva internett og sosiale filmdelingssider som YouTube har bidratt med i et verdenshistorisk perspektiv, må et av svarene unektelig være spredningen av kattevideoer, disse allestedsnærværende små snuttene med nusselig oppførsel. Og You Tube Red har da også strømmerettighetene til denne tyrkiske dokumentaren, som får kinopremiere i Norge. Til Variety fortalte originalinnholdssjef Susanne Daniels om YouTube-publikummets «never-ending fascination with all things cats». «Kedi» er full av «nåh»-ende speilmuligheter.

Purrpurrfargen

Jeg leste en gang om landet der det var så langt mellom gårdene at alle måtte holde egen hannkatt. Istanbuls bygater har en på hvert gatehjørne. Og det er de ni livene til sju av disse gatekattene (Sari, sniken; Bengü, elskeren; Psikopat, psykopaten; Daniz, den sosiale sommerfuglen; Aslan Parcasi, jegeren; Duman, gentlemannen; og Gamsiz, the player) – men kanskje vel så mye menneskene omkring – som har hovedrollene i Ceyda Toruns fine film. De ulike personlighetene til tigere som er blitt tiggere jakter smuler, biter, mus, Manchego og røkt kalkun til seg og familien, til irritasjon og hjelp for butikker og restauranter. Gamsiz «kjemper for nabolaget sitt», sies det, med skriften «Erdo-gone» på veggen bak.

Kattegorisk

Filmen kan ses allegorisk, om utenforskap, kamp for tilværelsen og kjærlighet som holder alt sammen. Lik katter forsøker ikke filmen for hardt å bli likt, hvilket gjør den tidvis litt tam. Men på sitt mest rørende er den et ærlig portrett av relasjonene til menneskets nest beste venn. De handler om vårt umettelige behov for å motta, men kanskje først og fremst for å gi omsorg. En mann forteller at han etter nervesammenbrudd begynte å oppsøke gatekattene som terapi. «De får deg til å elske igjen», sier han. Og kanskje oss alle til å føle omsorg neste gang noe smyger seg mellom stolbeinet og den bare leggen på gaterestauranten.