Foto: Atlantic Records
Foto: Atlantic RecordsVis mer

Musikkanmeldelse: Katy Perry - «Witness»

Katy Perry på sitt kjedeligste

Superstjernens femtealbum mangler hit-magien til Dr. Luke og en klar visjon.

«Don't try and reinvent your wheel / Cause you're too original / Baby, just stay classic / Ain't broke, ain't broke, don't fix it», synger Katy Perry mot slutten av sitt nye og femte studioalbum, og kunne med det ikke ha vært mer selvmotsigende.

Witness

Katy Perry

3 1 6
Plateselskap:

Atlantic Records / Universal Music

«Musikalsk identitetskrise»
Se alle anmeldelser

Prestedatteren fra California har nemlig hverken vist seg å være spesielt konsekvent eller original siden sitt lesbeflørtende gjennombrudd i 2008. Skiftet fra andrealbumets pop-rock til et skreddersydd produkt for internasjonale hitlister, har absolutt gitt resultater i både imponerende salgstall og storslåtte pop-øyeblikk. «Klassisk» er derimot ikke akkurat begrepet man forbinder med frøken Hudsons gøyale og festglade katalog.

«Witness» har svenske Max Martin tatt kontrollen sammen med kolleger som Ali Payami, Purity Ring, DJ Mustard og Mike Will Made It, men det er vanskelig å ignorere tomrommet etter sangerinnens langvarige samarbeidspartner, Dr. Luke.

Den amerikanske studioarkitekten, som sammen med Martin i stor grad har støpt Perrys karriere siden «I Kissed a Girl», glimrer nemlig med sitt fravær på «Witness» - mest sannsynligvis som følge av popkollegaen Keshas mye omtalte anklager om seksuelt misbruk.

Musikalsk sett gir dette et betydelig utslag på skivas 15 spor, som ikke bare er det svakeste popstjernen har levert i albumformat under artistnavnet Katy Perry, men også mangler de unektelige superhitlåtene som har fulgt henne gjennom hele karrieren.

Der førstesingelen «Chained to the Rythm» mer er å regne for en kvasipolitisk (dog fengende) Daft Punk-kopi enn noe annet, har hverken bestesporet «Bon Appétit» eller «Swish Swish» vært i nærheten av å genere samme typen salgstall vi forbinder med hennes største singler. Og det er kanskje ikke så rart. Sistnevnte Nicki Minaj-samarbeid framstår egentlig bare som klossete og unødvendig gjenbruk av Fatboy Slims «Star 69» og Maya Jane Coles’ ikoniske basslinje på «What They Say», mens selv ikke hjelpen fra Migos kunne hindre spikeren Perry slo i kista med sine merkelige krampetrekninger på SNL.

Igjen sitter vi med et overraskende usjarmerende og forglemmelig repertoar, preget av klisjéer som forlengst har gått ut på dato.

Hvor mange ganger er det for eksempel vits å lage det samme, gamle inspirasjons-anthemet («Hey Hey Hey»). Ok Katy, du er en både myk og tøff kvinne i en manns verden, we get it, men kan vi ikke heller bare bli enige om å la Zara Larsson få ta seg av tenåringsfeminismen?

På mange måter virker det som om Perry befinner seg i en aldri så liten identitetskrise. Revet mellom den animerte popuniverset hun svært suksessfullt har pushet gjennom flere år, og ønsket om å begynne på en mer moden periode. Dessverre vitner «Witness» i stor grad om at hun enda ikke er klar for det siste, samtidig som 32-åringen ikke lenger føles like naturlig i rollen som ung og frigjort popstjerne.

Det blir spennende å se hvilken retning hun velger å ta etter dette.