Katzenjammer

Mer systematisert gjøglegalskap.

CD: Kaizers Orchestra, så mye å svare for. Balkan-indierock, tråorgler og systematisk galskap finner vi igjen også hos Katzenjammer. Blant mye annet: «Le Pop» er tidvis så heseblesende – bluegrass fra Transylvania paret med Riot Grrl-fakter, Violent Femmes og rølpete chansons (eller noe sånt) – at de står i fare for å irritere mer enn å glede. Her er et tilsynelatende utømmelig behov for ompa, gjøgling, skrål og loppemarkedinstrumentering. Man kan bli fartsblind av mindre. Men akkurat som tilfellet er for den ferske Tommy Tokyo-plata, ligger det en ikke ubetydelig triumf i å få innfallsrik galskap til å framstå som kontrollert og gjennomtenkt. Her har Katzenjammer to av landets beste ryddegutter til rådighet, produsentene Kåre Vestrheim og Mike Hartung. Bonusen kan innkasseres på de roligere låtene der den verste galskapen får hvile, de åpner seg som oaser av særpreget, styggvakker pop og sjarmerende folkrock, og høres ut som den spilles av de uskikkelige gjøglekusinene til en annen Vestrheim-disippel, Marit Larsen. «Le Pop» føyer seg, uansett innfallsvinkel, inn i en opptur av en norsk platehøst.