Kautokeino 1852

Nils Gaup har laget en film som beveger oss alle, den gir assosiasjoner og innlevelse, ikke minst fordi den (som det heter på filmspråket) er «basert på faktiske hendelser». Det er muligens disse «faktiske hendelser» Dagbladets anmelder (18.01) ville ha mer av da han etterlyste hardere filmatiske virkemidler for å «kunne bli enda mer engasjert og oppleve mer hellig vrede (sic!) på samenes vegne».

Men hva er det egentlig vi applauderer gjennom vår hyllest? Hva slags «faktiske hendelser» er det egentlig filmen beretter om? Det umiddelbare svar er at filmen handler om samenes reaksjon på fortvilte livsvilkår; avstengte reinbeiter, nye lover og statlig forakt. Men hva er det «skurkene» – dvs. De Fremmede – representerer? Jo, det er moderniteten som tar grep i Kautokeino så vel som ved kysten. Det er datidas sivilisatoriske krefter vi møter, representert gjennom handelsmann, lensmann og prest. Og det er ikke nødvendigvis noe vakkert syn, verken da eller nå. Det var Den Nye Tid som banket på døra og lovet fremgang og vekst, på vidda som i landet forøvrig. Lensmann Bucht ble satt til å håndheve nye, tidsmessige lover og utenrikspolitiske vedtak, ikke minst grensesperringen mot Finland. Samtidig fulgte nye handels- og inntektsmuligheter. Handelsmann Ruth drev stort som oppkjøper, handelsbevilgningen skulle ivareta lokalbefolkningens interesserer. På samme vis ble etableringen av et gruveanlegg i Kvænangen ansett som et regionaløkonomisk løft. Arbeidsplassene ga inntektsmuligheter for mange ved kysten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Presten Stockfleth – skurken in personam – var faktisk en forkjemper for lokaldemokrati og folkeopplysning i Kautokeino. Formannskapslovene var nettopp vedtatt av Stortinget og gjennom å nedsette det første formannskap, sørget Stockfleth for å få selvstyret effektuert i bygda. Begrunnelsen var Stortingets ønske om folkestyre og lokal medbestemmelse. Noe av det første formannskapet vedtok var forsøk på å begrense spritsalget på vidda. Samtidig Stockfleth skolevesenet i gang i form av konfirmasjonskole, ikke minst på samenes eget morsmål. Han innførte samisk rettskriving og ga ut samiske lærebøker. Alt var selvfølgelig begrunnet med at samene dermed ville få bedre tilgang til norsk språk og kultur. Dessuten ble lokal helsetjeneste nå et tilbud ettersom distriktslegen i Alta skulle betjene Kautokeino.

I dag vet vi hvordan det gikk med dette moderniseringsprosjektet: Samene som var grepet av den læstadianske vekkelsen – «de vakte» – avviste det hele. Tiltakene var langt på vei uforenlige med lokale sedvaner, rettsoppfatninger, moral og økonomi. Og kanskje er det her filmens egentlige budskap ligger: At Stockfleths prosjekt ikke er så forskjellig fra våre egne ønsker og ambisjoner i dagens internasjonale samfunn? Kanskje er det slik at stammefolk i Afghanistan på mange måter opplever å være i en like desperat situasjon som datidas stammefolk i Norge? Kanskje tolkes Koranen rundt i flyktningleire på måter som ikke er så forskjellige fra Aslak Hættas omgang med Det gamle testamentet? Vi har gjennom tidene mange eksempler på at undertrykte mennesker lager religiøs ideologi ut av sin fortvilte situasjon. Historikere kaller gjerne fenomenet for Messianske bevegelser; koloniserte folkeslag som tar avstand fra hele modernitetsprosjektet og i stedet gir til kjenne åpenbaringer om jordens undergang, en apokalypse hvor de selv er Guds utvalgte mens undertrykkerne skal forgå i et evig mørke.

Så også med de vakte i Kautokeino. De avviste alle «djevelens herligheter», i følge dem selv gjaldt det verdslige lover, legetjeneste, klokker, bilder, griseflesk og sprit. Og ikke minst: Statens religion, dette «Stinkende Kadaver». De vakte mente seg «Hellige og Retfærdige», etter hvert også med «Lov til at dræbe andre Mennesker». Deres mål var «den uaandelige, uomvendte Øvrighed».

Som kjent finner vi ofte religiøse begrunnelser bak de mest bestialske handlinger. Det var også tilfelle i Kautokeino. De vaktes handlinger var akkurat like groteske som mye av det vi møter i dagens mediebilde. I dag kategoriser vi slike handlinger som «terror» og vi har gjort «terrorister» til våre politiske og moralske motparter i mang en sammenheng. Det er ikke urimelig å sammenligne lederne for Kautokeino-opprøret, Aslak Hætta og Mons Somby, med dagens selvmordsbombere – de visste hvilken skjebne de gikk til og de gikk med åpne øyne. De var «forberedt paa at lade sine Liv». «Jeg var i Retfærdighet da jeg gjorde det» var Mons Sombys siste ord på skafottet.

Harde virkemidler ble tatt i bruk overfor de som ikke ville slutte seg til vekkelsen. Mangt og meget av de vaktes handlinger ovenfor de tvilende, ville i dag bli kalt «tortur». Rettsforhørene kan berette om voldsom pisking i dagevis av et tredvetalls slektninger og naboer, «saa at Huden ble sorteblaa og Blodet strømmede». Det forekom også bruk av «brændende Næver som han holdt under hendes Hage og paa Fingerspidsene». I dag ville vi si at dette er en del av terrorismens vesen. Også dette er «faktiske hendelser», men som kanskje ikke passer inn under de dramaturgiske kjøreregler som filmen er underlagt, og heller ikke inn i de nye myter som filmen uvilkårlig vil skape.

Dermed blir det mulig for en begeistret kulturminister Giske å fortelle at denne filmen er viktigere enn 100 lærebøker, samtidig som hans regjering sender soldater i «frihetens navn» ut i verden for å slåss mot det vi oppfatter som religiøs fanatisme og terrorisme. Vårt utenrikspolitiske engasjement i dag har ubehagelige likheter med Stockfleths og Buchts moderniseringsprosjekt. Vi står for «sivilsasjon» og «demokrati» på samme vis som Høyesterett i 1854 ville hindre de vakte «med Vold og Magt … at tilintetgjøre al Civilisation». StatoilHydro, vår statseide økonomiske spydspiss i utlandet, har allerede pådratt seg anklager fra urfolk og menneskerettsorganisasjoner.

For å legitimere våre sivilisatoriske fremstøt, demoniserer vi gjerne motstanden gjennom merkelapper som «middelaldersk», «primitiv», eller vår hjemlige variant «fremmedkulturell». Den antatte mangel på «demokrati, humanisme og kunnskaper» – det være seg hos reindriftsamer eller Taliban – har gitt næring til moralsk ladede stereotypier og myter som vi omgir oss fritt med til daglig. «Overbeiting» i Finnmark har snart fått samme assosiasjonsdybde som «omskjæring». Hvordan de vaktes ettermæle ble håndtert i den norske offentlighet etter 1854, kan vi jo bare tenke oss.

De «faktiske hendelser» i Kautokeino for 150 år siden har klare paralleller til våre egne liv i dag og til våre myter om «de andre». Det er historien om hvilke desperate handlinger og tragedier som kan oppstå når undertrykte grupper utsettes for statsmaktenes sivilisatoriske prosjekter