Keisam «Karusell»

Det åpner så lovende. Bildet er muntert og fargerikt, karusellen går, folket strømmer summende opprømt til. Men etter noen få runder går alt i stå - og blir stående på stedet hvil i tre stive timer - mens den store fantasiløysa legger seg kvelende over scenen. Til slutt er det så vidt du har ork til en gjesp.

Kveldens kjærestepar, tapre Julie Jordan og den desperate, etter hvert sterkt angrende Billy Bigelow, spilles av Gjertrud Jynge og Sverre Solberg. Jynge har en nydelig sceneutstråling og får oss på parti straks hun viser seg. Spill levende fyller hun kjempescenen alene, rede til hva det skal være, og mulighetene er mange i denne historien - i utgangspunktet.

Hennes skjebnesvangre Billy, som setter barn på henne, raner med kniv, begår selvmord og velsignes med returbillett fra det hinsidige og dessuten stadig synger verdensberømte sanger av Rodgers & Hammerstein, spilles med to ansiktsutrykk av Sverre Solberg. Det ene er et lyst smil, det andre mer ubestemmelig ubarbert.

Fiks idé

Det mest skjebnesvangre for dem begge er at de er i hendene på den amerikanske instruktøren Steve Stettler. Han har fått en fiks idé om å avromantisere alt mulig og umulig.
Under Kari Stokkes bastante ledelse drønner verdensberømt, melodiøs og medrivende scenemusikk. Scenografen Helge Hoff Monsen resignerer straks karusellen får motorstopp. Etter det må han ha hatt en eneste inspirasjon: elgen i solnedgang. Uten elg blir det like sentimentalt, men unektelig mer amerikansk.

Det som først og sist gjør at dette blir nærmest uutholdelig kjedelig, gammeldags, stillestående opera, er instruktørens manglende lyst og evner. Han visualiserer og konkretiserer ikke musikkens driv og drama, omskaper ikke fysisk tekst og toner til scenisk dynamikk, hjelper ikke artistene til å holde liv i seg selv og hverandre og makter lite å bevege handlingen og fylle scenerommet.

Uforklarlig valg

Siden Det Norske Teatret, uvisst av hvilken grunn, har ønsket seg akkurat denne instruktøren til vårens musikal, hadde «How to succeed in business without really trying» vært et mer forståelig valg.

Koreografen Knut Morten Damm er satt til å lage isolerte danseopptrinn. De virker bra, og særlig Cathrine Bang gjør en virkelig god innsats. Men det gjør slett ikke «Karusell» til det totalteater en musikal må og skal være.

All grunn til å kondolere Ingrid Jørgensen, Marit Kolbræk, Sigve Bøe, Trini Lund og Wilfred Breistrand, som viser en beundringsverdig overlevelsesevne.