Døgn/Gress
Foto: Thor Brødreskift
Døgn/Gress Foto: Thor BrødreskiftVis mer

Keiserens gamle klær?

Festspillene lover mer enn de holder.

KONSERT: Henrik Hellstenius står midt i Festspillenes nye satsning på samtidsmusikken. I går fikk vi den andre i rekken av de fire konsertene han har kuratert, som det nå heter.

Nå er det nemlig ute med den gamle ideen om å holde seg med en Festspillkomponist. I stedet overlater Festspillene ansvaret for en hel konsertserie til en håndplukket samtidskomponist, som slik får anledning til å presentere seg i ulike sammenhenger.

Er det en god idé at komponisten også skal ha kontroll over den kontekst og de assosiasjoner som han står i og som verkene hans vekker? Det kommer vel an på sammenhengen, for å si det sånn. Det er i hvert fall dette som med tidens nye buzz-word heter å kuratere en konsertserie.
Gammelt nytt Og hvor nytt er det, tenkte jeg, etter hvert som konserten i Logen lørdag kveld skred fram.

Med alle mulige forbehold for at de andre konsertene i serien er helt annerledes, så var det vel dette vi før pleide å kalle programmering, eller i høyden programregi?

Løs sammenheng Om det kan det sies mye, men en gylden regel var å unngå dødgang, uklarheter. Eller å holde en stram regi, nettopp fordi alle løse ender forstørres voldsomt når de står i sentrum på en konsert. Foruten å ha noen bærekraftige ideer som programmeringen tydeliggjør, eller som tydeliggjøres av måten konserten er programmert. Her tror jeg Hellstenius kunne ha lært noe av gamlemåten.

Ideen om fire dødsmåter ble i hvert fall ikke særlig klar på publikumsplass. Kompliserte nøkkeltekster på tysk (Hölderlin) og fransk flagret forbi som projeksjoner eller druknet i musikken. Og siden alt syns (og høres) så veldig godt fra publikumsplass, blir det påfallende når en totalregi tar så lett og lemfeldig på det visuelle, som tilfellet var i Logen lørdag.

Karrig Hvordan låt det så? Til dels karrig. Det er det i utgangspunktet ikke noe i veien med, og var åpenbart noe av konsertens idé, fra Claude Viviers «Wo bist du Licht» og fram til Gerard Griseys «Quatre chants». Hellstenius eget «Reading of Mr. G», drar veksler på denne klangflateorienterte musikken. Men hva da med Sjostakovitsj praktfulle Kammersymfoni, opus 110a? Den skar helt ut av noen samlende idé, uten at jeg ville finne på å holde det mot musikken.

I Sjostakovitsj spilt Ensemble Allegria storartet. Resten av konserten ble også godt håndtert av utøverne, både Ensmble Allegris og BIT20, men endte langt på vei som et stort maskineri som produserte komplisert musikk.

Det var ikke mye preg av fortolkning i Micael Bartosch innsats på dirigentplass

Hans Kristian Kjos Sørensen briljerte på slagverk i Hellstenius? verk, om enn ikke i samme grad i sin rolle som sanger, mens Tora Augestads stemme liksom ble redusert til et instrument i klangveven i Grisey, og aldri fikk anledning til å klinge ut.