Keiserens nye klær på Vestbanen

«I mine øyne er OMAs konsept for Vestbanen forutsigbart kjedelig i sin asketiske og uspennende gestaltning.»

Kitscharkitekturens tid er ikke over. Vi må forstå det nederlandske arkitektkontoret OMAs vinnerprosjekt for Vestbane-området som et postmoderne innslag i bybildet, en tilbakeskuende uttrykksform med røtter i 1960- og 70-tallets rasjonalistiske stilretning, i ettertid rendyrket av urbanisten Rem Koolhaas som var OMAs grunnlegger. Hans arkitekturspråk er omstridt; elsket og hatet. Spørsmålet er om vi vil ha mer av denne byggemåten i Oslo. Og med «vi» mener jeg opinionen, politikerne, byplanmyndighetene og flertallet innen arkitektstanden. Vi vet at byggherren Statsbygg, som akter å tjene store penger på transaksjonen ved å selge eiendomspakken innhyllet i en arkitektonisk drakt signert verdensberømte Office for Metropolitan Architecture i kompaniskap med norske Space Group, ønsker denne løsningen. Men jeg gjentar: Har OMA gitt oss en arkitektur som beriker bygningsmiljøet i hovedstaden?

La oss først konstatere at det dreier seg om keiserens nye klær. Oslo har mengder av slike cornflakesboksaktige byggverk reist i løpet av de to nevnte tiårene, med Postgirobygget og Kreditkassens ved Stortorvet og Ammerud-blokkene som eksempler på epokens typiske kreasjoner. Tidligere hadde vi fått Vestre Vika; senere kom Grønland-Vaterland og Dittenkvartalet. Rent formalt - og denne kronikken handler om byggekunstens estetiske manifestasjoner - viderefører OMA i prosjektet ved Rådhusplassen en arkitekturtenkning som repeterer senfunksjonalismens figurfattige og skulpturelt gjerrige bygningskropper og fasader. Idealet er en minimalisme som idealiserer funkispioneren Mies van der Rohes slagord «Less is more». Men poenget er at etterkommere i den hustegnende profesjonen har svart med parolen «Less is a bore». Og i mine øyne er OMAs konsept for Vestbanen nettopp det, forutsigbart kjedelig i sin asketiske og uspennende gestaltning.

Her vil jeg ettertrykkelig skyte inn at det er prisverdig at Deichmanske bibliotek har fått en hedersplass i det enorme komplekset, med panoramautsikt mot fjorden og plassen og Akershus festning, ja det er grunn til å tro at dette positive grepet - for kulturen utgjør bare 25 prosent av det for øvrig kommersielle romprogrammet - fikk konkurransejuryen til å vende tommelen opp for OMA framfor engelske Norman Foster som hadde samarbeidet med norske Narud-Stokke-Wiig (og uheldigvis forvist biblioteket til underetasjen). Fosters glassoverdekte byrom er besnærende, det kan bli et inviterende tilskudd til Rådhusplassen, men dessverre undervurderte arkitektene bibliotekets rolle som kulturelt flaggskip i Statsbyggs profitable byfornyelsesentreprise.

Her er det på sin plass, siden vi hovedsakelig snakker om bygningenes utseende, å understreke at den anerkjente tyske arkitekten Hans Kollhoff trakk seg fra juryen fordi han var uenig i konkurransens program. «Hans syn er at dette programmet», uttalte Statsbygg, «med nødvendighet leder til en bygningstypologi og en utbyggingsform som bryter med den tradisjonelle byens ordensprinsipper.» Denne demonstrative handling bekrefter min skepsis: Det lå i konkurransens premisser en innebygd fare for overeksploatering av den inneklemte tomten mellom Aker Brygge og det kompakte Etterkrigs-Vika. Også Norske Arkitekters Landsforbund uttrykte bekymring angående arkitektkonkurransens form og hevdet: «Vi tror at en prosess slik den beskrives i Planprogrammet ikke vil gi tilstrekkelig sikkerhet for at området får en bebyggelse av den høye kvalitet som Oslo by fortjener.»

Bemerkelsesverdig er det dessuten at norske Niels Torp i allianse med danske KHR ikke nådde opp i tevlingen med sitt sympatiske prosjekt der det satses på gater og byrom under åpen himmel. Jeg våger påstanden om at juryen gjenkjente Torps karakteristiske «strek», tross deltakernes anonymitet i konkurransen, og trakk den slutning at Torp får nøye seg med å ha tegnet hele Aker Brygge, på Vestbanen ville man ha et annet arkitektkontors fingeravtrykk.

Nå raser debatten og godt er det. Arkitektur er i høyeste grad et offentlig anliggende, og selv om våre omgivelsers bruksverdi teller mest - bygningenes funksjon og sosiale anvendelighet - må vi kunne diskutere deres visuelle kvaliteter. For folk er opptatt av form, det er ikke sant at mannen (og kvinnen) i gata lengter etter smårutede vinduer, skråtak og romantisk fasadenips. Han (og hun) vil ha en innovativ, sensuell og spenningsskapende arkitektur. Jørn Utzons betagende opera i Sydney er populær fordi den har en organisk utstråling som vekker fantasien. Frank Gehrys futuristiske museum i Bilbao trekker publikum i kraft av sitt dristig originale design. Et annet folkekjært arkitektnavn er Santiago Calatrava med sine spenstige byggverk. Her hjemme gjør Sverre Fehn, Snøhetta, Kristin Jarmund, Svein Lund og Einar Hagem, 70 Grader Nord, Kari Nissen Brodtkorb og flere andre arkitekter hverandre rangen stridig som trendskapende bygningsformgivere. Ingen av dem kopierer bygningshistorien, likevel er deres byggverk likt av mange.

Summa summarum: På Vestbanen, vis-à-vis det ukrenkelige ikonet Rådhuset til Arneberg og Poulsson, midt i den myldrende fotgjengeraksen mellom Aker Brygge og Karl Johan-strøket, ønsker vi en bebyggelse som peker videre inn i det 21. århundret. Det har ikke den stivbente, usjarmerende kolossen til OMA skjenket oss. Derfor opponerer vi. Og motstanden vil vokse utover høsten og vinteren, for dette er en gedigen arkitekturskandale. Jeg tror at Vestbane-konkurransen ender som en ny pinlig «Tullinløkka-sak». OMAs plan blir ikke realisert. Folk vil ikke ha den, og øvrigheten kommer til å vende kappen etter en vind som med økende styrke krever hus og byrom tegnet med framtidsrettet schwung. Christian Norberg-Schulz kalte det stedskunst. Han ville forene arkitekturarven med det moderne. Det er fortsatt arkitektenes utfordring. Også i den uunngåelige omkonkurransen om Vestbanens utbygging.

Som sagt vil meningsutvekslingen fortsette, for sjelden har et bebyggelsesforslag opprørt så store deler av befolkningen i en by som - når sant skal skrives - har nok av bitre arkitektoniske erfaringer. Til Statsbygg og Oslo kommune vil jeg si at de fem konkurranseprosjektene straks må stilles ut for det interesserte publikum, enten i den fredete Vestbane-bygningen eller i Rådhuset, slik at enhver kan studere utkastene og gjøre seg opp en mening om OMAs, Fosters og de andres løsninger. Ja, det bør være et demokratisk folkekrav, i tråd med målsettingen om offentlighet i byplanleggingen. Også konkurransejuryens begrunnelser bør inngå i denne utstilling. Og et åpent møte hører hjemme i sammenhengen, kanskje med Hans Kollhoff som en av innlederne, for det må være interessant å få vite mer om hvorfor han trakk seg fra juryen.

Kommer Statsbygg og kommunen til å lytte til folkemeningen og det betydelige antall kritiske arkitekter og planleggere som etter hvert har tatt ordet? Eller vil kommunepolitikerne egensindig trumfe OMA-prosjektet gjennom beslutningsapparatet? Hver av de fem konkurrerende arkitektkontorene mottok 1 million kroner i honorar for oppdraget, og ellers har forberedelser og juryarbeid sikkert kostet Statsbygg betydelige summer, men dette må ikke innvirke på den videre saksgang. Selv håper jeg på en åpen, internasjonal arkitektkonkurranse basert på et nytt - og mer kulturdominert - planprogram. Ledige kontorarealer er det ikke mangel på i Oslo for tiden, og forretninger savnes heller ikke. Hva sier vår kulturminister om saken? Vestbanen er fortsatt statlig eiendom. Slik blir striden, i siste instans, et rikspolitisk anliggende.