Keiserens nye klær

Ole Robert Sunde er en forfatter som har gått seg vill i sine egne tekstlabyrinter.

Jeg må tilstå at jeg, etter å ha arbeidet meg gjennom en bok av Ole Robert Sunde, hver gang har spurt meg selv om det har vært bryet verdt, om det litterære og intellektuelle utbyttet har stått i et noenlunde rimelig forhold til anstrengelsene, om de tankerekkene som er blitt utløst samtidig som man har latt seg irritere over den konsekvente besværliggjøringen av tekstens kommunikasjonspotensialiteter, en irritasjon som så å si er et iboende moment ved tilegnelsen av syntaktisk så kompakte tekster, i særdeleshet når denne kompaktheten ikke alltid kan sies å ha sin motsvarighet i en tilsvarende kompakthet på innholdssiden, og derfor kan virke tilstrebet snarere enn nødvendig, om altså disse tankerekkene har beredt meg så vidt stor tilfredsstillelse at de har døyvet irritasjonen over det manierte ordgyteriet, og om ikke svaret har gitt seg selv, så har jeg hver gang vært på nippet til å mene at dette er en form for verbal onanisme som i likhet med andre uttrykk for samme aktivitet først og fremst er egnet til å tilfredsstille utøveren selv, men samtidig har jeg også oppvist all mulig velvilje, ikke vendt det døve øret til, men gitt tekstene en sjanse, og jeg har alltid funnet noe å glede meg over, og har derfor alltid endt opp med å undre meg over at Sunde åpenbart tilstreber å framstå som så utilgjengelig at selv de fleste litterært skolerte lesere faller av lasset og forholder seg likegyldige til hans litterære univers slik at tekstene hans primært kommer til å fungere som ikoner for de som mener seg å tilhøre den litterære avantgarde som i kraft av at de 'liker' Sundes tekster kan definere seg selv som gruppe.

Tomgang

Sundes siste bok skiller seg i så måte ikke ut fra hans foregående bøker selv om den i en viss forstand framstår som 'enklere', framfor alt i kraft av at den rommer færre åpne og skjulte referanser til andre tekster. Ifølge forlaget inngår den som et femte frittstående bind i en romanserie der selvbiografisk materiale utgjør «en aktiv del av stoffet», og ved flere anledninger har forfatteren selv kokettert med at alt han skriver er selvbiografisk. Hva som er opplevd, og hva som er oppdiktet, er selvfølgelig temmelig likegyldig, men vi kan konstatere at mamma og pappa og et par søstre opptrer i teksten - uten navns nevnelse - og at forholdet til disse, især mamma, utgjør en slags narrativ bærebjelke i teksten, i den grad man kan driste seg til å tale om narrativitet i forbindelse med en forfatter som i den grad søker å nedtone narrativiteten.

Men uansett er det tale om en skriftliggjøring, og Sundes prosa er i ekstrem grad skriftlig. Det lukter papir av den. Den virker tilstrebet tørr, knusktørr om man vil, som om forfatteren har ønsket å fjerne ethvert spor av muntlighet. Denne tørrheten er mer påtakelig her enn i tidligere tekster, og nettopp derfor virker «Den sovende stemmen» mer finslepen. Her demonstrerer Sunde for alvor at han behersker sine litterære virkemidler til fulle, slik de nå engang er, eller kanskje rettere sagt: han beherskes av dem og framtrer dermed som en fange av sitt eget prosjekt. Hans skrivemåte har ikke karakter av en bevissthetsstrøm i Joyces forstand, den er ikke-spontan, konstruert, en kvern som maler ord, en skrift som går sine egne veier, går og går, og truer hele tida med å gå på tomgang, eller for å sitere Sunde selv: «en serie av tenkelige utenkeligheter, glem det, kunne jeg ha tenkt for å tenke på noe annet som han kunne ha tenkt på sin ikke-funderte måte.» Dette er kryptologi og logomani - for på nytt å vende Sundes egne uttrykk mot ham selv.

Leserne i stikken

I henhold til oppbrettssiden danner utforskningen av sansene og sansenes opphør «en sentral konstruktiv basis i teksten», og det kan vi gjerne skrive under på. Men sanseligheten er et postulat. Teksten er ikke-kroppslig selv om Sunde stedvis glimter til, ja, til og med i enkelte tilfelle beveger seg på grensen av det karnevalistiske, bl.a. i en scene der han framhever smattingens velsignelser - et høydepunkt i en tekst styrt av det som så smukt kalles «en ukjent og hemmelighetsfull kropps dekorative røst». Om noe så er det denne røsten som konstituerer tekstens utsigelsesform - en tekst som i eks-trem grad framstår som monologisk selv om den stemmen som taler er vanskelig å fastholde som enhetlig. Det gjelder for tekstens 'jeg' som for de andre ikke-navngitte personene som benevnes, at de snarere har karakter av flytende tekstinstanser enn av personer. Overgangen mellom de pronominelle bestemmelsene av dem er så glidende at det er vanskelig å fastholde hvem tekstens talende subjekt på et gitt tidspunkt taler om.

«Den sovende stemmen» er en monologisk tekst formet som en dialog, en indre dialog mellom instanser i det talende 'jeg' og mellom dette 'jeg' og inderliggjorte sinnbilder av de personer som omtales. Et annet påfallende trekk ved fortellemåten er den stadige problematiseringen av de utsagnene som framsettes. De trekkes hele tida tilbake, blir motsagt, oppheves i paradokser og utformes i kondisjonalis eller konjunktiv. Velvillig fortolket kan denne skrivemåten oppfattes som et uttrykk for kledelig beskjedenhet, men man fristes snarere til å se den som uttrykk for beskjeden kledelighet. Teksten kler nemlig seg selv i gevanter så luftige at de hele tida truer med å bli transparente og oppløse seg selv i luft, vind og ingenting. Keiserens nye klær? En stor dikter har sagt at av kaos kan det fødes en dansende stjerne. I Sundes univers glimrer stjernene, for ikke å snakke om de dansende eksemplarene av arten, med sitt fravær - alle forsøk med keisernitt til tross. «Den sovende stemmen» er hjernemassasje som virker oppslitende snarere enn stimulerende. Det er stor synd. Dermed bekrefter den nemlig det vi har hatt en fornemmelse av lenge: At Ole Robert Sunde er et av de mest eklatante eksempler på et stort forfattertalent som har gått seg vill i sine egne konstruerte tekstlabyrinter og dermed latt sine nysgjerrige lesere i stikken.