PASHTUNSKE BARN: Pashtunerne er den største etninske folkegruppen i Afghanistan. De har lite makt i det militære, og kjemper ikke nødvendigvis for Taliban, men mot utenlandske styrker og korrupte ledere som ikke representerer dem, mener kronikkforfatteren.  Foto: AP/Scanpix
PASHTUNSKE BARN: Pashtunerne er den største etninske folkegruppen i Afghanistan. De har lite makt i det militære, og kjemper ikke nødvendigvis for Taliban, men mot utenlandske styrker og korrupte ledere som ikke representerer dem, mener kronikkforfatteren. Foto: AP/ScanpixVis mer

Keiserens nye krig

AFGHANISTAN: Vi er i ferd med å legge grunnlaget for en ny og blodigere borgerkrig.

||| I NI ÅR har NATO hatt soldater i Afghanistan. Kommende høst vil NATOs tilstedeværelse være like lang som en sovjetiske var.
Men dette er ikke den eneste likheten. Som Sovjet, fortsetter vi å sikre og støtte en feilet stat, samtidig som vi presser en ideologi og et styresett som er ukjent og kanskje ikke ønsket på det afghanske folk.

Helt siden Kong Zahir ble styrtet i et kupp i 1973, har Afghanistan vært preget av en borgerkrig som på den ene siden har satt de urbane, sekulære, utdannede og moderne opp imot de rurale, religiøse, lavt-utdannede og konservative. Det er den siste gruppen som utgjør og støtter det pashtunske opprøret og Taliban. Ifølge Matthew Hoh, den profilerte amerikanske Diplomaten som trakk seg i protest mot okkupasjonen, består det pashtunske opprøret av et tilsynelatende uendelig antall lokale grupper. De motiveres av det som oppfattes som et varig angrep på pashtunsk land, kultur, tradisjoner og religion, fra indre og ytre fiender.

Hoh hevder at den største delen av opprøret blir drevet fram av lokale grupper som ikke slåss under Talibans hvite banner, men snarere mot tilstedeværelsen av utenlandske soldater, og mot skatter pålagt dem av en regjering i Kabul som ikke representerer dem. Dette står i kontrast til det inntrykket man får i vestlige medier. Etter snart ni års okkupasjon må vi ha lov å spørre oss selv om hva vi har oppnådd i Afghanistan, og hva slags regjering og stat vi egentlig støtter med vårt blod og våre penger.

IFØLGE USAIDS årsrapport for 2009 har korrupsjonsnivået i Afghanistan aldri vært høyere. Samtidig er landet ledet av en president som har krigsforbrytere, narkobaroner og kriminelle som sine nærmeste støttespillere. Valgprosessen i 2009 var preget av juks og lav valgdeltakelse. Dette gjør at Taliban med rette kan trekke i tvil den internasjonale innsatsen for en illegitim afghansk regjering.

Lyspunktene er dessverre ikke større når det kommer til kvinners situasjon i landet. Ifølge den humanitære organisasjonen Care, er Afghanistan det verste landet i verden å være kvinne. Ni av ti afghanske kvinner blir utsatt for vold av familiemedlemmer, og voldtekt innenfor ekteskapet ble legalisert av president Karzai før valget i 2009. Det er et paradoks at Norge, som et av verdens mest likestilte land, utplasserer soldater for å beskytte en regjering som innfører lover som tillater voldtekt.

Ifølge kvinnesaksforkjemperen og parlamentarikeren Malalaia Joya startet kvinneundertrykkingen i Afghanistan ikke med Taliban, men med fundamentalistiske mujahedinstyrker som kjempet mot sovjetisk okkupasjon. Dette blir underbygd av Robert Fisk i hans bok «The Great War For Civilization» hvor han skriver om russisk bygde jenteskoler som ble brent ned av amerikanskstøttet Mujahedin.

I effekt har vi altså kun byttet ut et kvinneundertrykkende regime med et annet. Men situasjonen for kvinner i Afghanistan har ikke alltid vært slik man kan få inntrykk av i dag. På 50-tallet var Afghanistan preget av en voksende kvinnesaksbevegelse, som demonstrerte og kjempet for sine rettigheter. I 1959 hadde New York Times en stor reportasje om denne kampen, med den treffende overskriften «Afghanske kvinner løfter sløret». Men denne bevegelsen døde ut i takt med den russiske invasjonen av landet.

Joya, som er en av de mest liberale røstene som kommer ut av Afghanistan i dag, er kritisk til vestlige styrker i landet. Ikke fordi hun er imot frihet, fred og demokrati. Men fordi hun forstår at dette er verdier som ikke kan prakkes på folk. De må komme som et resultat av en folkelig vilje til å kjempe mot og knuse all den urettferdighet og ondskap som det afghanske folk er blitt utsatt for. Bare da kan freden bli varig og landet stabilt.

HVA MED VEIEN videre i Afghanistan? Ser den lysere ut? I skrivende stund pågår operasjon Moshtarak. Den første store offensiven i general Stanley McChrystals «counter insurgency plan», hvor et av de selverklærte målene er å beskytte sivile. Målet med den nye strategien er kort fortalt å vinne afghaneres «hearts and minds» gjennom å tilby sikkerhet og utvikling. Foreløpig har operasjonen kostet over 50 sivile liv, og allerede kan man konstatere at man har vunnet særdeles få «hearts and minds».

Halmstrået som Nato og spesielt USA klamrer seg til, er håpet om å bygge opp en afghansk hær som kan overta sikkerhetsansvaret slik at Vesten kan trekke seg ut. Dette var et av hovedmålene bak den amerikanske troppeøkningen. Men også her ser det ut som planen er i ferd med å ryke.

General Karl Eikenberry utstedte i 2003 retningslinjer for den etniske sammensetningen av den afghanske hæren. Ifølge disse retningslinjene skal hæren bestå av 38 prosent pashtunere, 25 prosent tajiikere, 19 prosent hazaraer og 8 prosent usbekere. Den siste rapporten til generalinspektøren for afghansk gjenoppbygging ser ganske annerledes ut. Den viser at 41 prosent av styrkene er tajiikere mot 30 prosent pashtunere. I den pashtunske Zabulprovinsen anslår amerikanske militære at kun 5 prosent av soldatene er pashtunere.

Hvis man også tar i betraktning at offiserskorpset i all hovedsak består av tajiikere med bakgrunn fra nordalliansen, ser man at vi ikke er i ferd med å bygge en nasjonal hær som kan sikre Afghanistans framtid. Vi er i ferd med å legge grunnlaget for en ny og blodigere borgerkrig.

SOM TIDLIGERE NATO-SOLDAT i Kosovo er jeg ingen naiv pasifist som tror at myke ord kan løse enhver situasjon. Men jeg mener at hvis vi skal sende unge menn og kvinner i strid, må det være med god grunn. En sak som er verdt tapet av liv, de drømmene som aldri ble virkelighet, den kjærligheten som aldri ble noe av, og ikke minst, verdt den tomheten og smerten de nære sitter igjen med.

Krigen i Afghanistan er ikke verdt dette. Realiteten er at krigsmotstanden øker hos alle våre allierte nasjoner, og akkurat som i eventyret om keiseren og hans nye klær, trengs det kun én nasjon for å si høyt det alle tenker. Norge kan være denne nasjonen. Hent soldatene hjem.

KRONIKKORFATTEREN: Geir Goksøyr.
KRONIKKORFATTEREN: Geir Goksøyr. Vis mer