Keiserens retoriske klær

KONGENS ORD er av betydning når en nasjon skal bygge kultur og identitet. I det følgende skal vi se på hvordan Kongehuset taler, for å se om vi kan lese noe mellom linjene. I 1992 reiste Kong Harald på kort varsel til vestlandet i forbindelse med en orkan. Han ville besøke sitt folk og vise sympati med de mange familiene som var blitt rammet. Det var en viktig hendelse, som kan tolkes i mange lag. En av dem er at hendelsen var en fysisk manifestering av hvordan Kongen taler, om nordmenns forhold til natur og Den Norske Folkesjelen. Cicero har sagt om metaforen at «Oprindelig skabt av nødvendigheden, diktered af mangel og fattigdom, har den efterhånden vundet utbredelse takket være sin tiltalende og behagelige virkning. Ligesom klædedragten oprindelig blev opfundet for at beskytte oss mod kulden og sidenhen efterhånden også kom til at tjene kropens udsmykning og værdige fræmtreden, således er metaforen indført af nød, men har vundet udbredelse, fordi den vækker behag». Da kunne man kanskje tro at denne anlysen skal vise at Kongen, når han taler, er en orator, en talekunstner og folkeforfører, som med sine ordkunster fortryller sitt folk. Nei, tvert i mot. Eller ja, nettopp. Poenget i første omgang er at Kongen taler som han kler seg - og det er sannsynligvis et strategisk intelligent grep. Dernest skal vi se på talene som er holdt, og vise hvordan de grupperer seg rundt en fast oppskrift som tross sitt noe stive stil-leie har en god effekt på nasjonsbyggingen av Norge. 15 taler i perioden 1993-2004 er analysert.

HVA ER NORGE? Hva er så Det Norske? Hvilke verdier gjelder, hva preger Det Norske Folk? Norge er, som alle andre land en vev av kulturer, mennesker og tanker. Intet land kan entydig defineres, og ethvert forsøk kan skytes ned av andre fortolkninger. Men likevel. Det er mulig å finne mønstre i teppet som trer tydelig frem når vi ser etter. La oss nå starte jakten på DNA-profilen i den kalde nasjon på toppen av globusen: Den viktigste ingrediensen i forståelsen av Norge ligger i vår forankring og identifikasjon med naturen. På 1700-1800 tallet kommer det idylliserte forhold til naturen inn. «Land og lynne»-begrepet er sentralt her. Dette begrepet handler om at folket blir som landet ved at geografien og klimaet preger folket i en slik grad at de meteorologiske forhold bidrar til å prege tenkning, kultur og menneskelige relasjoner mer enn noe annet som kunne ha vært vel så viktige for å prege et folk. I mange andre land på 1800-tallet som utviklet nasjonsbygging, ble de nasjonale symboler ikke så vidt ensidig knyttet til sammenhengen mellom natur og folk, men ble hentet fra helt andre livsområder, som for eksempel teater, fyrstepalassene, rytterstatuene, og ikke minst kunst, musikk, filosofi og litteratur. Men ikke i Norge. Fraværet av kulturelle klenodier, og/eller fraværet av å ville bruke denne type objekter i nasjonens selvforståelse, skapte altså en helt annen plattform når nasjonens identitet skulle skapes. Med støtte i Vico, Montesquieu og Herder ble den norske natur selve surdeigen for nasjonens merkevarebygging. Disse 1700-tallsfilosofene utviklet en miljøteori som gikk ut på at folkeslag utviklet særpreg med basis i naturforhold. Montesquieu argumenterte midt på 1700-tallet med stor grundighet for at sterk kulde gjør biologiske fibre sterke, altså er nordboerne særlig sterke. Og med dette utgangspunkt utleder han at denne styrken gir selvtillit og mot, ærlighet og en mengde andre fortrinnlige dyder. Et annet viktig trekk ved Norge er forholdet mellom nasjon og region. Bunaden er nøkkelen til forståelse av dette: Den kalles for nasjonaldrakt, men er regionsspesifikk. I Norge skal man helst ikke komme fra Oslo, men fra et distrikt et stykke utenfor storbyen - og det er bunaden fra ditt «hjemsted» man bruker når man etter et langt liv i hovedstaden, rusler stolt og etnisk i 17.mai-toget oppover Karl Johan. Den sørafrikanske antropologen Julian Kramer kaller nordmenn for et stammefolk: Ut fra vaneforestillinger så føles det mer norsk å ha nærmest en hvilken som helst regionstilknytning enn å være fra hovedstaden (Kramer 1984) Kanskje kunne man hevde at ordet naturlig får en helt spesiell betydning i Norge. Som så mange andre ord på norsk, er det i grunnen et dansk ord, og begrepet natur-lig er interessant i denne sammenheng. Intet er så sympatisk i Norge som noen som er seg selv, helt naturlige.

MED DETTE SOM bakteppe skal de kongelige ut for å holde taler. Hva gjør de da? Jo, alt tyder på at de bidrar til å forsterke dette bildet. Bevisst eller ubevisst har kongehuset utviklet en egen genre for broåpningstaler. Disse lar seg dekode, og de viser en sterk vilje til å videreutvikle land og lynneteorien - og kongehusets plass hos folket. Det som er hovedfunnet i disse analysene er at samtlige taler grupperer seg i fem hovedpunkter som alle gjentas hver gang. Den strategiske ide hos kongen og dronningen er at disse talene fungerer som et sangbart refreng som publikum gjerne vil synge med på, og der kongehuset selv sitter med nøkkelen til notene. La oss se på noen av de mest påfallende trekkene: De lutheranske nordmenn betaler bompenger Et gjennomgående lutheransk perspektiv kommer frem i samtlige taler. Underforstått har den angjeldende broåpning/veistrekning kostet litt for mye, og er kanskje litt vel råflott. Her ligger det et sus fra forhistorien om at vi egentlig burde vært isolert på hvert vårt nes, og at Utviklingen og Fremskrittet ikke er noe vi bare kan forlange. «Det sier seg selv at ikke alle veiprosjekter i vårt land kan realiseres med offentlige midler så snart behovene melder seg. Da har vi en god, gammel tradisjon hvor folket trår til med dugnadsinnsats. Slik er det også her, hvor bompenger vil bidra til å fullfinansiere prosjektet» (Oslofjordforbindelsen) «... riktignok må det tas med i regnestykket at dere jo alle i lengre tid har blitt avkrevet bompenger» (Grenlandsbrua).

KULTUROPPLEVELSER får vi gjennom ingeniørkunsten. I natur-og kongeriket Norge må man ha en god grunn for å gjøre inngrep i naturen. Den skal helst stå urørt som den helligdom den er. Å endre naturlandskapet, anlegge en vei over dyrkbar mark, eller en tunell som brutalt skjærer seg innover et jomfruelig fjell, krever en begrunnelse. For eksempel at vi har «de beste ingeniører i verden» som imponerer oss og gjør oss stolte fordi de kan kontrollere/beseire naturen. Her står vi i den paradoksale situasjon at det er nettopp i disse passasjene at de kongelige kommer inn på kultur. Når den ville, vakre naturen skal temmes - kultiveres - så må ingeniørene inn. ...«Det er et imponerende stykke ingeniørkunst vi nå står ved åpningen av, bokstavelig talt» (Lærdalstunellen). «Det er en imponerende konstruksjon som i dag står ferdig» og «(...)i verdensmålestokk er disse broene enestående»(Nordhordlandsbroen).

I ET MONARKISK PERSPEKTIV gjør Kongehuset gjennom de analyserte talene en god jobb med å knytte seg til underliggende norske verdier. Således konserverer de stammefolk-teorien til antropolog Julian Kramer der regionene og naturen er det viktigste. Talene må karakteriseres som svært forsiktige, og kun antydningsvis ser vi anslag til en vilje om å ville noe. Denne skribent kunne, på tross av de velkjente begrensninger kongehuset har i forhold til politiske ytringer, ønske seg flere kulturelle referanser, og kanskje mer menneske- og nasjonsutvikling i moderne retning? I en ren stilistisk diskusjon vil talene måtte bli vurdert som tørre og forutsigbare. Det beste man kan si er at de evner å effektuere den antatte hovedstrategi, nemlig å smi monarkiet sammen i et udelelig hele med naturfolket Norge. Det stilistiske nivå kler egentlig Kongens antrekk i 1992. Et antrekk, og en talestil, som er svært passende på en ironisk måte, fordi det virker helt naturlig.