Keiserens skrukkete klær

«The Good Heart» er en søtsuppe som har kledd seg ut som kunstfilm.

FLINK FYR: Men Brian Cox redder ikke «The Good Heart».
FLINK FYR: Men Brian Cox redder ikke «The Good Heart».Vis mer

FILM: Penga igjen! «The Good Heart» holder ingenting av hva den lover.

I det ytre er den en kunstnerisk kvalitetsfilm, snekret sammen av den islandske regissøren Dagur Kari som fikk en internasjonal hipsterhit med «Noí Albinoí», befolket av anerkjente skuespillere med skyhøy indiecred (Brian Cox og Paul Dano), og filmet i dette bleke, blendende lyset som får hver pore frem i ansiktene til de to mennene og sier at selv om vi befinner oss i New York, med utsikt mot Manhattans skyline, skal det neimen ikke være glamorøst av den grunn. «The Good Heart» ser dyp ut. Men egentlig er den rimelig overfladisk.

Tristesse
Baren til Jacques (Cox) er et studium i brun tristesse, der en liten lurvet og lukket klubb av stamgjester kveld etter kveld lytter til vertens misantropiske haranger. Men Jacques har et dårlig hjerte, og på sykehuset etter sitt femte hjerteinfarkt møter han den milde, unge uteliggeren Lucas (Dano), og aner en arvtager til både baren og det bistre menneskesynet. Så kommer det naturligvis en kvinne inn ytterdøren.

Fine skuespillere
Cox og Dano er fine folk, og de får anledning til å gå gjennom et bredt følelsesregister og vise at de kan både sørge og være sinte og mer til i «The Good Heart». Når bildene ikke er sykehusaktig skarpt belyste, er de barokt dunkle, og særlig oppsynet til Cox, med de voldsomme øyenbrynene, blir som en slående, ekspressiv maske i det kontrastfylte spillet med lys og skygge.

At han halvhjertet forsøker å finne sjelefred ved å gå på latterlige livsvisdomskurs, når han ikke forsøker å smitte Lucas med pessimismen sin, er et artig sidespor.

Sentimentalt
Men et fengslende ansikt kan ikke trekke oppmerksomheten vekk fra at «The Good Heart» bæres av et vaklevorent skjelett. Den gretne gamle gubben som lærer seg å overvinne grettenheten, er en klisjé, som blant annet sett i norske «Jernanger». Heller ikke her er prosessen han går gjennom særlig interessant. Og selv om regissør Kari aldri blir selvhøytidelig, lar han seg drive inn i det platte og sentimentale.

Kári er bare 36 år gammel, han burde lage filmer som er friske, energiske, ikke så gammelmodig formulaiske og tunge i sessen. For dette er ikke noe land for gamle menn.