Keisersnitt – behov for nye holdninger

Dagbladet skrev onsdag 20. februar om «Sophia-saken», hvor et nyfødt barn mistet livet på grunn av oksygenmangel under fødselen. Nå konkluderer Helsetilsynet med at barnet burde vært forløst tidligere, og at Ullevål har opptrådt uaktsomt. Ullevål universitetssykehus konkluderer også med at barnet burde vært forløst på et tidligere stadium, og framhever at dette skyldes menneskelig svikt. Etter selv å ha vært gjennom en fødsel ved Ullevål som endte i et «katastrofe-keisersnitt» har vi vanskelig for å stille oss bak en slik konklusjon.

I vårt tilfelle var flere leger involvert i fødselen og alle vurderte det slik at keisersnitt var noe vi fikk vente med. Vi opplevde derfor at det eksisterte en utbredt vegring mot å ta i bruk keisersnitt. Selv om man ikke kan generalisere fra vår erfaring, er det vårt inntrykk at dette er gjennomgående for en rekke historier om tilsvarende situasjoner rundt om i Norge. Hvor er debatten om bruken av keisersnitt i Norge? Hvorfor sitter vi igjen med følelsen av at det insisteres på å unngå keisersnitt i Norge?

Er det fordi vi er så utrolig langt framme i legevitenskapen her oppe på berget at vi hever oss over land som Frankrike, Storbritannia, Italia, USA og Canada, hvor bruken av keisersnitt er langt mer utbredt? Eller er det slik at det er solid medisinsk grunnlag for å hevde at vi har færre komplikasjoner og dødsfall knyttet til fødsler i Norge fordi bruken av keisersnitt er mer begrenset? Kvinner trenger ofte mer pleie og restitusjon etter et keisersnitt. Innskrenkes kanskje derfor bruken av keisersnitt fra et samfunnsøkonomisk ståsted fordi det er mer lønnsomt og ressurssparende for samfunnet å ikke ta i bruk keisersnitt?

Vi tror ikke praksisen skyldes rasjonelle og gjennomtenkte vurderinger med støtte i forskningsresultater. I stedet bør man reflektere over de dominerende virkelighetsoppfatningene og holdningene som praktiseres rundt fødsler i Norge. Man kan kanskje begynne refleksjonen med å spørre seg: Hva er en naturlig fødsel? Er det naturlig at 5 prosent av mødrene dør i barselseng og at kun de sterkeste barna overlever? Er det naturlig å føde på bjørneskinn i skogen med en pinne i munnen? Eller er det mest naturlig å føde i sitt eget hjem?

De fleste vil nok si at det er naturlig å føde på sykehus. Men hvilke medisinske hjelpemidler anses som akseptable, og hvor går terskelen for bruken av disse for at fødselen skal regnes som naturlig? Er det naturlig å ta i bruk ultralyd, lystgass, elektroder, epidural, vakuum og tang, så lenge man ikke går for «nødløsningen» med keisersnitt? Eller er det så banalt at hvis ungen kommer ut nedentil så er det naturlig og hvis den kommer ut oventil så er det unaturlig? For de aller fleste er vel dette irrelevant såfremt både barn og mor kommer uskadd gjennom fødselen.

Når pasient og sykehuspersonell bestemmer seg for å ta i bruk assorterte medisinske hjelpemidler i forbindelse med en fødsel, og beveger seg lenger og lenger bort fra det «naturlige», er det for oss uforståelig at et keisersnitt ikke inngår som en del av disse hjelpemidlene, men blir sett på som en «nødløsning». Vi ønsker derfor en debatt rundt bruken av keisersnitt i Norge fordi vi antar at mange av svarene ikke finnes i forskningsrapporter, men i de rådende virkelighetsoppfatningene som legger premisser for hva som oppfattes som normal/unormalt, sunt/usunt, riktig/galt, fornuftig/ufornuftig, naturlig/unaturlig.

Er det tilfelle at vi utsetter mor og barn for større risiko for komplikasjoner under en fødsel fordi vi har bestemte holdninger til hva som er naturlig, slik at keisersnitt vurderes på et altfor seint tidspunkt? Kan vi derfor ende opp i situasjoner hvor holdninger til keisersnitt utsetter barnet og moren for en langt større risiko enn om man hadde tatt i bruk og vurdert de metodene, utstyret og løsningene som er utviklet for å minimalisere risikoen ved en fødsel på et tidligere stadium.

Det må lyttes mer til pasientenes ønsker både før og under en fødsel. Hvorfor må enkelte nærmest utvikle fødselsangst før man får «tillatelse» til å utføre eller planlegge et keisersnitt på sin egen kropp? Med andre ord, hvorfor må man føle seg unormal, stigmatisert og egoistisk før et slikt inngrep blir «godkjent»? Og hvorfor må det rettferdiggjøres at man har tatt et keisersnitt?

Legen som «sviktet» i vårt tilfelle, men heldigvis tok til fornuften og gikk for et keisersnitt før det var for seint, beklaget hendelsen dagen etter. Men det er i hennes vurdering av situasjonen man får innsikt i at dette ikke bare er et enkelttilfelle, slik Ullevål vil ha det til. Hennes begrunnelse for å utsette keisersnittet var at situasjonen var normal og at i de fleste tilfeller klarer kvinnen å presse ut barnet. Sjokkerende. Ikke bare viser dette at tankegangen normalt/unormalt legger føringer på når et keisersnitt vurderes, men en slik pasientbehandling stigmatiserer en traumatisert mor som unormal fordi hun ikke klarte det de fleste andre kvinner klarer.

De rådende normene og holdningene til det naturlige ender ikke på fødestua, de følger en rett inn på barselavdelingen. Hvor mange kvinner har ikke følt ammepresset og blitt stresset av det? Jordmødre landet rundt ønsker selvfølgelig det beste for barnet og dets foreldre. Men er ikke mestringsfølelse en viktig faktor? Kvinner må kunne føle at de kan ta vare på sitt barn og dekke de mest prekære behovene uten å føle press, stress og frustrasjon over å ikke kunne leve opp til det normale og naturlige med å kunne gi pupp. Hvorfor føler så mange kvinner seg mislykket fordi de ikke får til å amme? I skoleverket har behovet for tilpasset opplæring vært diskutert i lang tid. Kanskje det er på tide med tilpasset fôring på landets fødestuer?

Spørsmålet for oss blir derfor dette: Hvem bestemmer over forholdet mellom det naturlige og bruken av teknologiske og forskningsmessige framskritt? For oss er svarene på disse spørsmål i kontinuerlig forandring. Ny forskning produseres og reproduseres. Hva som anbefales det ene året, har man kanskje gått bort fra det neste. Vi ønsker å mobilisere en motdiskurs som åpner for mer valgfrihet, mindre fordommer og stigmatisering, og en debatt om bruken av keisersnitt som en «nødløsning».