Keith Jarret

Ikke helt restituert etter langt sykeleie. Når ikke opp mot gamle høyder.

Ideen om å la kjente og kjære melodiers kvaliteter skinne i nesten improvisasjonsfrie, romantiske tolkninger, ligger åpenbart til grunn for denne utypiske Keith Jarrett-utgivelsen. Dessverre får den også en av tidenes fineste jazzpianister til å låte som en bra hyggepianist i et slitesterkt standardrepertoar. Jeg medgir at klangbehandling og frasering til tider sprenger hyggeformatet, og hadde anstrengelsene resultert i for eksempel minimalistisk anlagte nytolkninger med dirrende nerve, ville de ha vært en CD verdt. Men Jarrett i hjemmestudioet blir ved denne anledning en heller forglemmelig lytteropplevelse, selv med fyr på peisen og godt selskap i armkroken, spør du meg.

En annen sak er at Keith Jarrett i flere år har vært alvorlig syk («kronisk tretthetssyndrom»), og først nå later til å være i skikkelig bedring. Forhåpentligvis vil det resultere i nye utgivelser som lukker parentesen om denne.