Kekkonens balansegang

Under den kalde krigen ble Finland utsatt for press fra både øst og vest. Da forsvarsminister Ustinov i 1978 ville tvinge Finland til felles militærøvelser, hadde presidenten medisinen klar.

I boka «Fryktens likevekt» av Kjetil Skogrand og Rolf Tamnes, som kom i fjor, går det fram at Nato ønsket å legge ut atomminer mellom Alta og Vestfjorden alt tidlig på 1970-tallet. I tilfelle en sovjetisk invasjon skulle minene eksplodere for å gjøre det umulig å trenge fram med stridsvogner og mannskaper. Enorme kratere skulle stoppe fienden og radioaktivt landskap ramme inntrengeren med drepende effekt.

Opplysningene kommer som nok et bevis for at den kalde krigen virkelig kunne ha utartet til noe langt hetere på Nordkalotten. Ifølge de opplysninger som legges fram, hadde atomvåpen stått sentralt i Natos strategiske planlegging på Nordflanken alt på 1950- og 60-tallet. Forfatterne skriver at «det ble etablert flere lageranlegg i Nord-Norge som kunne ta imot atomladninger». (Nordlys 15. mai 2001).

I ettertid kan man spekulere i hvordan dette var blitt tatt opp i nabolandene, dersom innholdet var blitt kjent. I Finland kjempet Kekkonen som en løve for å holde hissige sovjetledere på avstand.

Fram til nedskytingen av det amerikanske U-2-flyet over Sverdlovsk i mai 1960 hadde Sovjet stolt på at Norge ville føre en lavspenningspolitikk i nord. Nedskytingen førte til en annen holdning i Moskva, og dette resulterte i press på Finland som også var grenseland til Nato-Norge. Ikke minst president Urho Kekkonen ble utsatt for et formidabelt press for å få opprettet en felles militær samarbeidspakt. For å berolige sovjetledelsen svarte Kekkonen i 1963 med forslaget om å opprette en atomfri sone i Norden.

I samband med hundreårsminnet for Kekkonens fødsel i fjor kom det to bøker som kaster spennende lys over presidentens innenriks- og utenrikspolitikk. Disse to bøkene, Umpeutuva latu - Urho Kekkonen 1976- 1981 (Otava) av Juhani Suomi og Suomen mies - Urho Kekkonen elämä (WSOY) av Pekka Hyvärinen, beskriver en Kekkonen som står i mange slags kryssild, ikke minst i spenningsfeltet mellom øst og vest.

Sovjet kjente muligens til atomplanene som Skogrand og Tamnes nå beskriver. Under Bresjnev ble den sovjetiske utenrikspolitikken mer aggressiv, det viser bl.a. invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1967. Kekkonen som kom inn fra høyre i politikken, dreide etter opposisjonens mening nå kraftig mot venstre med sin forsoningslinje overfor Moskva. Kekkonen var under hardt indre og ytre press. Noen snakket om Finland som «Kekko-slovakia».

Av Suomis og Hyvärinens bøker går det fram at Kekkonen var skuffet over Norge. En vitsetegning i Nationen som framstilte Kekkonen som ei vaktbikkje for Bresjnev, gjorde presidenten mektig vred. Han sendte sin Oslo-ambassdør opp i UD med en protest, og senere dro statsminister Nordli hjem til Kekkonen og beklaget framstillingen. Kekkonen var fortsatt reservert overfor Norge. Suomi forteller hvordan ambassadør Lindeman gang på gang måtte forklare den finske utenrikspolitikken for de norske lederne.

Det var journalist Olli Ainola som på finsk TV 27. mars i år kunne vise til opplysninger fra DDR-arkiv om at Sovjet forhandlet med Finland om fritt leide gjennom landet på 1970-tallet. Finske militærledere hadde ifølge Ainola hemmelige møter med sovjetiske diplomater i Helsingfors i 1974. Men forsvarssjef Lauri Suetela avbrøt disse uten å spørre presidenten.

Det var nærværet av tyske militære som særlig provoserte Sovjet. Den store Nato-øvelsen Strong Express ble brukt som eksempel på norsk ettergivenhet overfor den store fienden under den annen verdenskrig, Tyskland.

Sovjetlederne var klar over at Kekkonens helse var i ferd med å skrante utover på 1970-tallet. Det minste tegn på svakhet fra presidentens side ville bli utnyttet til det ytterste. I 1978 sendte derfor Bresjnev sin forsvarsminister Dmitrij Ustinov til Finland. Hjemme i Sovjet var han kjent for å være nedlesset med medaljer og ordener på sin uniform, og nå skulle han ordne opp med Kekkonen. Kravet var nye felles militærøvelser på finsk jord mellom de to land. Sovjet fryktet Nato, og ville binde Finland til et militært samarbeid.

Men Kekkonen kjente lukten av dynamitt, og anvendte sin gamle forhandlingskunst, bad Ustinov på diverse svettetokter i sin sauna og sørget for rikelig servering. Selskapelighet er noe russere liker, og gamle marskalker er godt vant. Hyvärinen skriver: «Den aldrende presidenten hadde vist at han like før sin 78-årsdag hadde evne til konsentrert, målbevisst diplomati, å være herre i sitt eget hus.»

Ustinov kom ingen veg med Kekkonen. Men den kalde krigen fortsatte. At Nato var forberedt på atomkrig, parat til å droppe atomvåpen over Finnmark om sovjettroppene gikk inn, viste utsagnene fra Natos nordflankekommandør Peter Whiteley: «Finnmarken är et mycket stort område. Det är isolerad från allmänna händelsesutviklingen och glest bebott. Jag skulle vilja beskriva det som en arktisk öken, och jag kan inte tänka mig någon annan plats i Europa där et fiendtlig anfall mot någon av Natos allierade med en viss sannorlikhet kan hejdas av en kärnvapenexplosion där risken for ömsesidiga skador är anmärkningsvärt liten.» (FOA Symposium. The Northern Flank in a Central European War. 4.- 5.11. 1980).

Situasjonen var alvorlig, og Kekkonens kritiske linje overfor Norge ble etter hvert bedre forstått i Oslo. For å roe ned finske kritikere av Norge, ble det fra norsk side foreslått etablert et finsk-norsk kulturfond. Det ble også opprettet en egen presseattachéstilling ved Norges ambassade i Helsingfors. Informasjon og kultur skulle bedre tilhøvene mellom de to nordiske landene. Kekkonen måtte tre av i 1982, og døde i 1986. Samtidig var Sovjet på veg mot oppløsning.

den kalde krigen