YDMYKENDE FALL: På én generasjon har Nordens storebror blitt et land som sender ungdommen sin ut av landet for å servere nyrike nordmenn. I det bildet ligger historien om et ydmykende fall. Illustrasjon: Flu Hartberg
YDMYKENDE FALL: På én generasjon har Nordens storebror blitt et land som sender ungdommen sin ut av landet for å servere nyrike nordmenn. I det bildet ligger historien om et ydmykende fall. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Kelner-generasjonen

I Norge snakker vi om «curling-generasjonen». I Sverige kan de snakke om generasjonen som ble kelnere.

Meninger

Da jeg var liten dro vi, som mange østlendinger på min alder, på campingferie til Sverige. Fem år på rad dro vi til den samme campingplassen, litt utenfor Göteborg, med vissheten om at vi - hvis vi var greie - skulle avslutte ferien med en dag på Liseberg. Allerede nå vil de fleste mennesker skjønne at dette ligger et stykke bak i tid: At sommerferien til en norsk gjennomsnittsfamilie er to uker på campingtur - rett over grensa - vitner om en tid hvor privatøkonomien var ganske mye strammere enn i dag. I tillegg visste vi godt, selv om vi var barn, at Sverige var bedre enn oss i alt som var viktig. De hadde Astrid Lindgren, vi hadde Anne-Cath. Vestly. De hadde Ingrid Bergman, vi hadde Liv Ullmann. De hadde Abba, Bjørn Borg, Volvo, Ingmar Bergman og Ingemar Stenmark, vi hadde ingen. Sverige hadde, fikk vi en klar forståelse av, både stilig industri og glamorøs kulturindustri. I dag er Zlatan det eneste vi skulle ønske var vårt.

Den mest umiddelbare forskjellen på Sverige og Norge, når man kjører bil over grensa og radioen skifter fra norsk til svensk, er innholdet i nyhetssendingen. I Sverige, får man en klar fornemmelse av, er det alvor. Der merkes finanskrisen fortsatt. Og da særlig blant de yngste arbeidstakerne. Tar man bort de unge som går på skole og er under utdanning, ligger ungdomsledigheten mellm 21 og 23 prosent - etter et toppunkt på over 27 prosent da finanskrisen var på sitt verste. Man kan saktens forsøke å trøste seg med at Spania og Hellas har det mye verre, både i rene ledighetstall og fordi også foreldre har mistet jobbene sine. Men siden man nå en gang er seg selv nærmest, så er det slett ikke sikkert at opplysningene virker oppkvikkende. Snarere tvert i mot.

Den andre forskjellen, om man skal dømme etter sportsnyhetene, er at svenskene har utviklet et mindreverdighetskompleks overfor nordmenn. Symbolisert ved det ekstreme fokuset på Petter Northug. For svenske journalister fremstår han gjerne som urbildet på den «kaxiga», overlegne nordmannen, og det er vel ikke helt uten grunn.

Det tredje er at svenskene minner mye om oss selv, slik vi var for en ti-femten år siden. Sjokket, vantroen og skuffelsen over «folket» - det vil si 13 prosent av dem - er til forveksling lik den nordmenn opplevde etter valget i 1995. Da stemte 21.1 prosent av befolkningen FrP etter at det ble avdekket at partiets innvandringspolitiske talsmann, stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm deltok og samarbeidet med rasister og høyreekstreme på Godlia kino. Ifølge Dagbladets referat snakket man om innvandringspolitikk såvel som den hvite rases overlegenhet. Noe man selvsagt kan le litt av når man samtidig tenker på at Øystein Hedstrøm var mannen som trodde drivhuseffekten skyldtes overdreven bruk av drivhus for tomater. Hvis noen den gang hadde fortalt meg at FrP skulle sitte i regjering mens jeg selv hadde små, ikke helt hvite, barn, hadde jeg tenkt at det var like greit å flytte. For eksempel til Sverige. For den gang var det helt utenkelig at svenskene ville stemme på et parti som pleier omgang med gammel-nazister og innvandrerhatere.

I Norge ser vi med en viss overbærenhet på det svenske hysteriet etter valget. Vel vitende om at de, etter alt å dømme, kommer til å få betydelig verre valgresultater å forholde seg til i årene fremover. «Been there, done that» ligger tjukt utenpå oss når vi sukker over svenskenes arroganse, moralisme og berøringsangst for problemene som oppstår i kjølvannet av en innvandring som er mye større enn vår. I analysen av alt som har gått galt i Sverige gjør vi samme feil som de har gjort i analysen av Norge: Vi tror at landene er likere enn de er. Mens svenskene undervurderer betydningen av den norske kolonihistorien, og leser bunadene, 17. mai og de norske flaggene som et utslag av høyrekestrem nasjonalisme, ser vi Sverige som et land som ikke har andre problemer å stri med enn høy innvandring.

På én generasjon har Nordens storebror blitt et land som sender ungdommen sin ut av landet for å servere nyrike nordmenn. I det bildet ligger historien om et ydmykende fall, hvor industriarbeidsplasser har forsvunnet og Folkhemmet ikke lenger kjennes trygt. Uten et slikt bakteppe vil en «vitalisering av innvandringsdebatten» bli en debatt hvor Sverigedemokratene får være alene om å legge premissene - og det er sannsynligvis den debatten de vil ha aller størst sjanse til å vinne.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook