KAMPVILLIG: Filmskaper Ken Loach (t.h.) under London-premieren på «Jeg, Daniel Blake». Foto: AP / NTB Scanpix
KAMPVILLIG: Filmskaper Ken Loach (t.h.) under London-premieren på «Jeg, Daniel Blake». Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Ken Loach i evig kamp mot iskald nyliberalisme

Hvis du ikke blir forbanna, hva slags menneske er du da?

Kommentar

Slik lyder et standard Ken Loach-svar. Man skulle tro at den nå 80 år gamle britiske filmskaperen ville blitt mer kynisk eller resignert på sine eldre dager, men nei, ikke Ken Loach. Filmen «Jeg, Daniel Blake» syder av raseri.

Den vant Gullpalmen i Cannes i fjor, men jeg tror det betyr mer for Ken Loach at den blir debattert i den britiske offentligheten. I parlamentet har noen snakket om et «Daniel Blake-moment». Det britiske trygdesystemet er under tungt skyts, og det skyldes ikke minst at Ken Loach har beskrevet hvorledes det virker i all sin vilkårlighet. Sammen med manusforfatter Paul Laverty har han gjort grundig research og snekret sammen et offer som er summen av virkelige tilfeller.

Det handler om en vanlig 60-åring, en snekker som får et kraftig hjerteinfarkt og blir sykmeldt, men som nektes sykepenger fordi trygdesystemet mener at han er for frisk. Testen er skjematisk inntil det latterlige: «Kan du løfte armene opp i hattehøyde?» «Kan du formidle enkle beskjeder til fremmede?» Den såkalte «arbeidskapasitetsvurderingen» ble innført i 2008 og skjerpet av Camerons regjering i 2011. Hensikten er å begrense trygdeutbetalinger til «friske». Eksperter har kalt ordningen «den største enkeltstående sosialpolitiske tabben de siste 15 åra».

Ken Loachs uttalte hensikt med «Jeg, Daniel Blake» er å illustrere den stadig skjørere grensen mellom et vanlig lønnsmottakerliv og den totale undergangen, takket være et sosialt system som er skapt for å få klientene til å gi opp å kreve hjelp. Det er et totalt «Catch 22»-system, et Kafka-liknende prosjekt. Selvmordsfrekvensen har økt påfallende etter at det ble innført.

Filmen er omtalt som Loachs sinteste på hele hans mer enn 50 år lange karriere, og det sier ikke lite. Han ble for alvor kjent for TV-filmen «Cathy Come Home» i 1966, en historie om en familie som ble hjemløs etter en ulykke. Filmen vakte voldsom debatt i Storbritannia og medførte endringer i sosialsystemet. Også der var temaet vanlige folks ydmykelse og tap av menneskeverd i møtet med et fiendtlig og trenerende hjelpeapparat. Slik sett er ringen sluttet.

Filmuttrykket til Ken Loach er klassisk «kjøkkenbenkrealisme». Filmskapere som Loach, Mike Leigh og Stephen Frears dyrker fortsatt sjangeren som var på høyden i britisk film på 1950- og 60-tallet. Den sosialt bevisste Ken Loach ble tidvis uglesett som altfor politisk radikal i Thatcher-epoken; flere av filmene hans ble boikottet, sensurert eller kansellert på 1980-tallet – men etter hvert også høyt skattet og premiert. Gullpalmen for «Jeg, Daniel Blake» er hans andre. Han vant også i 2006 med «The Wind That Shakes The Barley».

Fortsatt rynker enkelte på nesa av hans enkle, direkte filmspråk. Han er angivelig ikke sofistikert og subtil nok. Men det går faktisk an å se at 80-årige Ken Loach er en filmskaper for vår tid. Jeg tror han forstår brexit.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook