Foto: Top Dawg Entertainment
Foto: Top Dawg EntertainmentVis mer

Musikkanmeldelse: Kendrick Lamar «DAMN.»

Kendricks lidelseshistorie

Det er nok ikke for ingenting at Kendrick Lamar slapp sitt nye album «DAMN.» på Langfredag.

Man kan trygt si at undertegnede undervurderte nedslagskraften til «To Pimp a Butterfly» for to år siden. Ikke bare var skiva årets viktigste uansett sjanger, men også albumet som kommende Kendrick Lamar-utgivelser vil bli veid opp mot en god stund framover i tid.

DAMN.

Kendrick Lamar

5 1 6
Plateselskap:

TDE / Aftermath Records/ Universal Music

«En dypt religiøs overtenker.»
Se alle anmeldelser

«DAMN.» selvfølgelig mer enn noen.

Den ubestridte rapkongen fra Compton har benyttet seg av en rekke lydbilder for å spre sitt budskap, og dette er intet unntak. Enda en gang utfordres vi av en grenseløst musikask repertoar - guidet via nostalgiske mixtape-hyl fra Kid Capri.

Borte er mye av det tradisjonsrike og sjelfulle som utgjorde «To Pimp a Butterfly», og isteden tar «Kung Fu Kenny» over for den mer tilbakelente «Cornrow Kenny» fra fjorårets «untitled unmastered». En fleksibel MC som har gjort det til sin oppgave å sparke opp tingenes tilstand, om du vil.

Det som derimot fortsatt preger de 14 sporene, er Kendricks enestående tekstunivers, sterke religiøse undertoner og konstante oppgjør med egen person. Der rapperen på forrige album framsto som noe av en predikant, kan det her argumenteres for at han nærmest er på vei inn i rollen som Frelseren selv.

«I was born like this, since one like this, immaculate conception/I transform like this, perform like this, was Yeshua’s new weapon,» åpner de første linjene av bass-blytunge «DNA.».

Artikkelen fortsetter under annonsen

I likhet med Jesus eksisterer det likevel en svært menneskelig side ved Kendricks guddommelighet, som jo først og fremst handler om hans dominante posisjon i rap-gamet. En spiker han så ettertrykkelig har slått i kista ved gjentatte anledninger - senest med den fenomenale singelen «HUMBLE.».

På det personlige planet er historien en helt annen.

«Last LP I tried to lift the black artists / But it’s a difference between black artists and wack artists» slår Lamar fast i det flotte James Blake-samarbeidet «ELEMENT.» - rett etter at han på «YAH.» nekter for å være noen politiker. Vi har blitt vant til å se på Kendrick som en gryende lederskikkelse, men her virker altså ikke denne rollen lenger som noen selvfølge. Det er også på sistnevnte låt at han avslører en ny dimensjon til sitt spirituelle vesen:

«I'm an Israelite, don't call me black no more!»

Linja er en direkte kobling til «How Much a Dollar Cost» og referansen til andre Mosebok, som omtaler jødenes utvandring fra Egypt til det lovede land. Grunnlaget for et trosyn som utdypes ytterligere av «fetteren Carl» på sporet «FEAR.».

«Until you come back to these commandments, we're gonna be in this place, we're gonna be under this curse. Because he said he's gonna punish us, the so-called Blacks, Hispanics, and Native American Indians, are the true children of Israel. We are the Israelites according to the Bible.»

Kendrick er med andre ord fanget i sin egen lidelseshistorie, som strekker seg lenger enn sosiale og samfunnskonstruerte problemer. Det er Gud selv som har dømt folket til fattigdom og nød. Straffen for å ha brutt hans hellige bud.

Vi snakker bibel-«wokeness» på steroider, idet rapperen etter hvert finner ut at livet ikke har handlet om «me versus the world» (med en klar tråd til Tupac Shakur i 1995), men heller «me versus me». Kampen mot det onde som ligger i oss alle.

Derfor føles det også naturlig at «PRIDE.» - Satans originale synd – beæres med sitt helt eget spor om en perfekt verden som ikke eksisterer. Selv ikke for hiphop-millionærer:

«Sick venom in men and women overcome with pride / A perfect world is never perfect, only filled with lies.»

Heldigvis møter den dype livsfrykten motstand i kjærligheten, som tross alt også er en stor del av det å være et menneske.

Rihanna-gjestede «LOYALTY.» blir skivas første «pustepause» etter en forholdsvis tung begynnelse. Låta tar for seg tilliten man trenger i et forhold, mens drømmende «LOVE.» framstår som en regelrett hyllest til hans high school-sweetheart og nå mer forlovede Whitney - nydelig komplimentert av Los Angeles-sangeren Zacari (til tross for rollen som skamløs The-Dream-kopi).

U2 er på sin side gjesteartisten som utvilsomt har fått mest oppmerksomhet - og da ikke av det positive slaget. Det som på papiret høres ut som en kreativ deal-breaker (for de av oss med et noe ambivalent forhold til de irske veteranene), er likevel ikke annet enn et par ufarlige Bono-linjer på en av skivas hardeste og mest politiske spor («XXX.»), før vi beveger oss videre til nevnte «FEAR.» og suksesshistorien «GOD.».

En etterlengtet pause fra den kuende gudfryktigheten som preger ham så sterkt på både dette albumet og «To Pimp a Butterfly». Her er Gud ikke lenger symbolet på samvittighetsnag og fordømmelse, men isteden fruktene av hans kreative arbeid. Endelig kan han le hele veien til banken, og nyte sin nye utsikt over de solrike suburbia-nabolagene i «The Valley» (I tillegg til å erte på seg «rivalen» Drake med litt følsom imitasjon).

Jo lenger inn i karrieren han kommer, desto mer virker det likevel som om Kendrick sliter med balansen i livet. «DAMN.» preges av evinnelige «what if's» fra start til slutt, og kulminerer i avslutningen «DUCKWORTH», hvor den mesterlige historiefortelleren tegner opp et intrikat og oppslukende scenario som kunne endt med døden for hans egen far, og fengsel for Anthony «Top Dawg» Tiffith - mannen som i 2004 signet den da 15 år gamle Kendrick til sitt Top Dawg Entertainment.

Så styres vi egentlig av våre egne valg, eller er skjebnen allerede lagt ut for oss?

Spørsmålene kommer nok alltid til å hjemsøke Kendrick Lamar. En dypt religiøs overtenker fanget i et talent som både er hans gave og forbannelse, men også grunnlaget for en albumkatalog uten sidestykke.