Kennedy

Kennedy leverer en solid innspilling av Bachs fiolinkonserter.

I sin forrige utgivelse, «Classic Kennedy», grisespilte han seg gjennom sviskerepertoaret. Denne gangen har fiolinisten som ikke lenger vil hete Nigel, åpenbart vært hjemme og øvd først. Derfor behøver han ikke å gjemme seg bak faktene som opprørsk puddel på podiet, men går i stedet inn i rollen som solist med orkester, i Bachs fiolinkonserter.

Det gjør han faktisk bra. Berlinfilharmonien er vel det eneste orkestret som kan spille denne musikken bedre på egen hånd enn med mang en dirigent. De legger bredsiden til og gir musikken en tyngde som den ofte mangler hos spesialistene på historisk oppførelsespraksis. Og Kennedy svarer på tiltale med energi i spillet. Teknikken glipper når orkestret setter drivet på i de hurtige partiene, med kortklipte fraseavslutninger og andpustne innsatser som resultat. Men for øvrig så låter det riktig bra.