ETTERFØLGERNE:  President Barack Obama, førstedame Michelle Obama og tidligere president Bill Clinton nedlegger krans ved John F. Kennedys grav på Arlington National Cemetery ved Washington i går. Foto: REUTERS/Jason Reed/NTB Scanpix
ETTERFØLGERNE: President Barack Obama, førstedame Michelle Obama og tidligere president Bill Clinton nedlegger krans ved John F. Kennedys grav på Arlington National Cemetery ved Washington i går. Foto: REUTERS/Jason Reed/NTB ScanpixVis mer

Kennedys halve hundreår

Hvor var du da Kennedy ble skutt? En hel generasjon har repetert dette spørsmålet i fem tiår. Men hva er realiteter og myter i arven etter JFK.

Kommentar

Sett bakfra er det nesten ikke til å tro: Et halvt hundreår er gått siden John F. Kennedy ble drept på Dealey Plaza i Dallas, Texas. De 50 åra er også 50 år av den generasjonens liv som jeg selv har levd. For denne generasjonens amerikanere har JFK vært den begivenhet politikk og samfunnsutvikling er sett ut fra. Samtlige presidenter etter ham har måttet forholde seg til Kennedy. Bill Clinton og Barack Obama har hatt ham som forbilde. Arven etter Kennedy har fascinert og påvirket medier og den offentlige opinion, millioner av artikler og tusenvis av bøker er skrevet.

De fleste av den generasjonen som har levd med Kennedy-arven, husker hvor de var og hva de gjorde da nyheten ble kjent. Mange av oss har oppsøkt mordstedet. Igjen og igjen lyder fortellingene. Men nå er denne generasjonen kommet til den tredje alder, kveldssola skinner over oss. Kanskje blir det siste gang det produseres bøker og artikler av dem som ble sterkest påvirket. En ny generasjon kan tilføre myter og fortellinger nye fakta og nye perspektiver.

Men fortsatt lyser Kennedy-navnet med stor kraft både i amerikanske og europeiske framstillinger om det siste halve århundret. Det nyter godt av en generell tendens i samtidshistorien, den at samtida er preget av forfall, mens det i den nære fortid fins en gullalder. I rekken av amerikanske presidenter står fortsatt JFK i en særstilling. Som nasjonal leder er han rangert sammen med, om ikke foran, Abraham Lincoln og Franklin D. Roosevelt. Statsviteren Larry J. Sabato har fått utført en meningsmåling i forbindelse med 50-årsmarkeringen. Den viser at Kennedy skårer høyere enn noen av etterfølgerne når det gjelder vurdering av presidentgjerningen.

Men i hvilken grad er disse positive forestillingene bygd på myter, hvor mye på realiteter? Går man til det han fikk utført på de 1000 dagene han regjerte, slik hundrevis av forfattere også har gjort, er det påfallende mange kriser og fiaskoer som dominerer: Grisebukta, muren gjennom Berlin som han ikke greide å hindre, Cuba-krisa som kunne ha endt med atomkrig, starten på Vietnamkrigen, de store sosiale spenningene i det amerikanske samfunnet på denne tida, og som ble utløst som raseopptøyer i de store byene etter hans død. Han hadde ikke de gode svarene på alle utfordringene han sto overfor.

Hans største politiske suksess på den internasjonale arena, var prøvesprengningsavtalen med sovjetlederen, Nikita Khrustsjov. Men den var antakelig resultat av en enorm militær oppbygging fra amerikansk side. Han kom så visst ikke inn i Det hvite hus som noen fredsdue, snarere tvert imot. Og på den innenrikspolitiske arena var han tilbakeholden med føderal intervensjon for å sikre de svarte og fattige rettigheter som fullverdige borgere. Ja, selv om han framstilte seg som en Roosevelt- og New Deal-demokrat, var han ideologisk tvetydig og mindre «liberal» enn det demokratiske partiet.
Så hans enestående plassering i samtidshistorien, ja i amerikansk politisk historie i det hele tatt, skyldes andre ting enn det han fikk utrette av praktisk politikk.

Og da må vi gå til tida før ham og tida etter ham for å finne en nøkkel. Kennedy ble valgt i 1960 på et tidspunkt da forestillinger om den amerikanske drømmen og den ustoppelige økonomiske og politiske framgangen, var utfordret. De gamle menn som styrte landet, med general Dwight D. Eisenhower som president, var fortidas menn. De var født på 1800-tallet, hadde utført sine storverk i mellomkrigstida og under 2. verdenskrig. Den unge generasjon ønsket å røske opp i dette, de ville frigjøre seg fra tradisjonelle bånd. De ville ha forandring.

Kennedy ga løfter om dette. Han var den første president født i det 20. århundre, han utstrålte kraft og humør, hadde med seg småbarn inn i Det hvite hus og en hustru som representerte glamour minst like sterkt som mannen. De ble båret fram av nye medier, tv ble landsdekkende i disse åra. Mordet og begravelsen ble en eneste lang tv-sending, tatt fram og repetert ved hver årsmarkering eller ved hver tragedie i Kennedy-familien. Kennedy selv ble en president for det nye mediet der form var viktigere enn innhold. Deler av hans taler er memorert som Lincolns Gettysburg-tale.
Når denne generasjonen skulle forholde seg til drapet, ble tankene på hva han kunne ha gjort mer og mer av en realitet. Han kunne ha danset rock med den, han kunne ha røykt hasj og «made love, not war». Han kunne ha ryddet opp i byenes slum, der rikmannssønnen JFK knapt hadde satt sin fot. Han ville ha hindret drapene på broren Robert og Martin Luther King. Ja, med ham i Det hvite hus ville verken Watergate eller ydmykelsene i Iran under president Carter ha inntruffet. Kanskje hadde de unngått Ronald Reagan også.

Slik er JFK blitt en skikkelse toneangivende deler av en generasjon har identifisert seg med. For mange som var tenåringer eller i de første 20-år da han døde, ble han en legende. Den har de holdt fast ved og bygget videre på for å skape et bilde av seg selv og landet slik de ønsket at det skulle være.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook