GENI: Kenneth J. Arrow mottar Nobels minnepris i økonomi for sitt arbeid med generell likevekt i 1972, som den yngste mottaker noen sinne. Foto: AP Photo.
GENI: Kenneth J. Arrow mottar Nobels minnepris i økonomi for sitt arbeid med generell likevekt i 1972, som den yngste mottaker noen sinne. Foto: AP Photo.Vis mer

Kenneth Arrows økonomiske arbeider åpnet en helt ny verden

Han døde 21. februar 2017, 95 år gammel.

Kommentar

En av det tjuende århundrets fremste økonomer døde 21. februar i sitt hjem i Palo Alto, California, 95 år gammel. Arrow, med utdannelse i matematikk og samfunnsvitenskap, var en økonomenes økonom.

Han er kanskje mest kjent for sitt bidrag til «social choice»-litteraturen og teoremet han utviklet i sin doktoravhandling, et funn som burde skape daglig hodebry for den som tror demokratiet reflekterer flertallsviljen.

I «Arrows umulighetsteorem» viste han at selv om alle aktører har såkalt transitive preferanser (hvis du foretrekker A over B og B over C, så foretrekker du A over C), så finnes det ingen uproblematisk demokratisk måte å sammenstille folks preferanser på. Når grupper med mer enn to personer skal velge mellom tre eller flere handlingsvalg, kan ikke en demokratisk beslutningsregel sørge for at valget reflekterer medlemmenes preferanser.

Hans bidrag til denne litteraturen hadde en enorm betydning for spesielt statsvitere og økonomer. Her hjemme har blant andre filosof Jon Elster, økonomene Kalle Moene og Aanund Hylland, samt statsviterne Knut Midgaard og Bjørn Erik Rasch jobbet videre innen denne tradisjonen.

Det er imidlertid hans arbeid med generell likevektsteori jeg har lyst til å legge mest vekt på her (se pdf for utdypning). På like elegant vis som i presentasjonen av umulighetsteoremet, ga hans matematiske løsninger økonomer troen på at Adam Smiths tese om den usynlige hånd var en realitet: En fri samfunnsøkonomi kan skape orden av kaos.

Resultatet av at individer søker å mele sin egen kake i fri konkurranse med hverandre kan resultere i en tilstand i likevekt, der ressursene fordeles effektivt. Fundamentet for den samfunnsøkonomiske disiplinen fikk herved et solid matematisk fundament.

Det kan virke som et paradoks at den tidligere sosialisten, som hele sitt liv hadde venstreorienterte sympatier, kom med et funn som er blitt brukt for alt det er verdt av folk på høyresida. Som Amartya Sen er kjent for å ha påpekt kan den optimale fordelingen av goder være en svært ulik fordeling av godene, så lenge ulikhetene var der i utgangspunktet. Og siden fri konkurranse fordeler ressursene på en best mulig måte, vil myndighetenes innblanding ofte bare gjøre vondt verre.

Generell likevektsteori har også blitt kritisert for å være urealistisk, fremmedgjørende, for stiliserte, statisk og for enkel. Virkeligheten er så mye mer komplisert enn de økonomiske modellene tilsier.

Selv om kritikken treffer teorien slik den gjerne brukes av ikke-økonomer, er et slikt rammeverk av enorm verdi, selv for en venstreorientert økonomisk novise som meg selv. Den gir oss nemlig et sjeldent fruktbart rammeverk å forstå verden med, som går langt utover økonomenes tradisjonelle domene. Og noen av de mest fruktbare utviklingene innenfor økonomifaget kan forstås som utledninger av innsiktene fra det mer generelle rammeverket. Disse gir også betydelig rom for at myndighetene kan gripe inn for å få markedet til å virke bedre.

Arrows teori viser oss nemlig ikke bare at markeder under gitte forutsetninger fordeler goder på effektivt vis. Siden den, takket være matematikken, er krystallklar på hvilke forutsetninger som legges til grunn, gir den også oss et rammeverk til å studere når markeder ikke fungerer så godt som de kan.

Det er for eksempel en viktig forutsetning for at markedet skal gjøre sin magi, at alle kostnader og gevinster reflekteres i prisen. Hvis ikke det er tilfelle, som med klimautslipp og annen forurensning, vil vi ende med å produsere for mye.

Dette har sporet en hel forskningsgren som går ut på å finne måter å «prise inn» disse såkalte negative og positive «eksterne virkningene» av våre handlinger. CO2-avgifter, patentregler, skattefradrag for forskning og utvikling og andre økonomiske insentiver brukes for å forene egeninteressen til bedrifter og konsumenter med samfunnsinteressen.

Dette rammeverket har ikke bare relevans for tradisjonelle økonomiske områder. Det kan også gi retning når vi skal regulere vanskelige politikkområder som folkehelse og ruspolitikk. Hvordan skal nytelsesmidler som sukker, tobakk, alkohol og andre rusmidler reguleres? Følger vi logikken om å prise inn eksterne virkninger, kan vi legge en ekstra avgift på rusmidlene etter hvor skadelig de er for omgivelsene. Jo mer skadelig, jo høyere setter vi avgiften. Slakker vi på antakelsen om at mennesker alltid tar rasjonelle valg som er best for dem selv, slik vi bør (se pdf), så kan vi også variere avgiften med skaden du påfører deg selv.

Det er imidlertid ikke alltid vi kan løse markedssvikt ved hjelp av økonomiske virkemidler som subsidier og avgifter. Siden mennesker ikke bare motiveres av egeninteressen og våre sosiale og moralske motivasjoner i enkelte tilfeller kan konkurreres ut når noen forsøker å appellere til egeninteressen vår med pisk og gulrot, kan den økonomiske ingeniørvirksomheten feile.

Som Samuel Bowles viser i «Moral Economy» fra 2016 skjer dette oftere enn økonomer gjerne tror. Vi handler ofte ut fra hva vi mener er riktig. Men vi vil også at andre skal vite at vi handler som vi gjør av de rette grunnene. Når vi bruker bøter og subsidier til å få folk til å handle i tråd med samfunnsinteressen signaliserer vi samtidig at vi ikke stoler på dem. Det kan bli en selvoppfyllende profeti. Det er dette som er kjernen i mistillitskrisen i helsevesenet og i kritikken mot New Public Management.

Arrow, som hadde brede interesser utenfor matematisk økonomi, var ikke ukjent med slike virkninger. Snarere kan du si at Bowles, sammen med en rekke andre prominente økonomer som George Akerlof, Joseph Stiglitz og Michael Spence, går i Arrows fotspor. De tre sistnevnte fikk alle Nobels minnepris i økonomi i 2001. Arrow mottok den prestisjetunge prisen i 1983, sammen med Gerard Debreu, for sitt arbeid med generell likevektsteori.

En annen sentral forutsetning for at markeder finner sin likevekt er nemlig at alle aktører har samme informasjon. Det fungerer rimelig godt i mange markeder hvor prisen reflekterer informasjon om kvalitet og kostnad. Men ofte er det en betydelig informasjonsasymmetri mellom partene. Det åpner rommet for både markedssvikt, perverse insentiver, betydningen av å sende troverdige signaler og ikke minst makt (se pdf).

Det er Akerlof som får æren for å ha satt i gang denne fruktbare forskningslitteraturen, men Arrow kan sies å ha lagt grunnlaget med sitt arbeid med generell likevektsteori og mer konkret med en studie av det imperfekte markedet innen helse i 1963 (se pdf), sju år før Akerlofs artikkel ble publisert i The Quarterly Journal of Economics (se pdf). Arrow viste at frikonkurransemodellen ikke virker når blant annet behovet oppstår abrubt og pasienten har liten innsikt i kvaliteten på tjenestene som tilbys og egne behov.

Dette gjelder ikke bare i markeder der vi er forbrukere. Det gjelder kanskje først og fremst i arbeidsmarkedet. Arbeidsgiver er nødt til å stole på at arbeidstakere jobber hardt, i fravær av kontrollmuligheter. Eiere av en bedrift må likeledes stole på at daglig leder driver selskapet i tråd med eiernes interesser.

Denne informasjonasymmetrien får stor betydning for lønnsdannelsen. Når arbeidsgiver ikke sitter på informasjon om den enkelte arbeidstakers produktivitet, vil lønnen måtte settes etter en skjønnsmessig vurdering. Det åpner rommet for makt, siden slingringsmonnet som skjønnet bidrar til kan gå i arbeidstaker eller arbeidsgivers favør. Det øker også arbeidstakers behov for å signalisere at de er dedikerte arbeidstakere, som å sitte lenge på jobben, selv om det ikke nødvendigvis er en optimal bruk av tiden.

Informasjonsasymmetri i arbeids- og kredittmarkeder, gir også hodebry for myndighetene. Begrensninger på overtidsarbeid og regler mot at arbeidsgivere kan sjekke kreditthistorien til arbeidstakerne, kan skape mer, og ikke mindre diskriminering. Når arbeidsgiver og banker ikke har informasjon om den enkelte, tar de ofte i bruk informasjon på gruppenivå, som etnisitet, kjønn og alder. Resultatet er såkalt statistisk diskriminering, siden den enkelte ikke kan få vise at de vil levere bedre enn gruppens snitt tilsier.

Dette er bare noen av de mange spennende og kompliserte temaene som flyter ut av Arrows arbeider og den omdiskuterte generelle likevektsteorien. Arrow var uten tvil et geni. Det viktigste han gjorde var imidlertid å gi et rammeverk vi ikke-genier kan bruke til å forstå verden, for deretter å endre den.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.