Kenneth Ishak

Kompetent til det kontra- produktive.

CD: Kenneth Ishak er nok veldig bevisst på det faktum at hans type melankolsk drømmepop er en fornybar ressurs i Norge, og at dersom man ikke er først så bør man være best, noe han gjør et helhjertet og tidvis ganske imponerende forsøk på å være. Dette ambisjonsnivået er ikke bare positivt i Ishaks tilfelle; alt er så inni huleste grundig gjort, produksjonen er så pen og stor og stemmen er så ren og klar at man kan føle seg ensom av mindre, som om bare en teskje friksjon et eller annet sted ville gjøre disse tankene om ting til noe man kunne kjenne igjen fra det virkelige liv, og ikke bare idealiserte tilstander av melankoli og vag lykke i framtida.

Nå er selvsagt ikke Ishak sosialrealist, og idealisering og vaghet er nettopp det som gjør denne typen tristhet potensielt oppløftende, men helt uten friksjon skapes ikke varme.