Kenny Garrett

Imponerende, ikke berørende.

CD: Alt er riktig og på plass på saksofonisten (alt og sopran) Kenny Garretts nye CD, produsert av ham selv og Marcus Miller. Det eneste som mangler er originalitet og en dynamikk som kunne forhindret inntrykket av at Kenny Garrett alltid skal rekke et eller annet og derfor har det så ubegripelig travelt uansett hva han spiller.

Stå-på-jazz à la Coltrane-kvartetten er hovedmal. De hurtige låtene er i flertall og gir pianist Vernell Brown, bassist Charnett Moffett og trommeslager Chris Dave høve til å eksellere i muskuløs kraftjazz. De gjør det bra, og Garrett er på sitt vis imponerende der han uanstrengt kjører lange, intrikate linjer uten å feile på en tone eller et beat. Likevel blir det mer som en sportsprestasjon av en plate, der selv balladene synes å tilhøre kategorien «langsom sprint».