Foto: Britta Pedersen/Scanpix
Foto: Britta Pedersen/ScanpixVis mer

Kent på sitt nest beste

Nytt album på rekordtid.

||| ALBUM: Det er ikke mer enn fattige sju måneder siden Sveriges mest effektive popskvadron sist slapp plate.

Elektronikamarinerte «Röd» var kanskje en seier for Kents uavhengighet som kunstnere, men framsto også som navlebeskuende og i overkant selvopptatt.

«En plats i solen» vender snuten hjemover igjen, og er for det meste en seilas gjennom velkjente farvann med et stopp i hver av bandets forskjellige karrierehavner.

Litt av hvert Åpningslåten «Glasäpplen» varter opp med smektende discorytmer og bærer med seg de klassiske akselererende og intense stemningsoppbyggende fraseringene til Joakim Berg.

«Ismael» er tilbake i elektronikaland og er i og for seg den som har de tetteste båndene til forløperen, mens «Skisser för sommaren» sender Kent tilbake i sitt mest U2-aktige hjørne med store kor og slentrende gitarspill.

Men tross i håndverksmessig ufeilbarlighet, er det likevel noe som smaker av en viss matleihet.

De bittersøte melodiene er verken like innyndende melankolske, eller like melodisk perlende som de mest skjellsettende øyeblikkene fra «Isola», «Hagnesta Hill» eller «Vapen & Ammunition».

Har kontroll Kent er likevel på en hylle i livet hvor de mestrer det meste på kommando.

Og den plystrende opptemposingelen «Gamla Ullevi» gjør akkurat det den skal: den blåser deg friskt i fjeset og gjør dagen litt lysere med florlette melodier og et hektende gitar- og synthkomp.

Ingen skal heller ta fra dem at «Passagerare», med yndige Rebecka Törnqvist i duett med Jokke Berg, er et nydelig stykke balladekunst som garantert vil gjøre sommernettene enda vakrere for noen.

Dersom du er kentoman og synes at Kent på sitt nest beste er mer enn godt nok, så er «En plats i solen», ja, akkurat god nok.

Kent på sitt nest beste