Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kenyas krise

Kenya har lenge vært regnet som en av Afrikas mest stabile og vellykkede stater, med en rimelig velfungerende offentlig sektor, en livlig medieoffentlighet, en økonomi i vekst og et rikt organisasjonsliv. I løpet av den siste måneden har landet rast nedover med skremmende hastighet. Hvordan kan vi forklare dette?

Etter mange år med ettpartisystem, gjennomførte Kenya to vellykte flerpartivalg i 1997 og 2002. Etter det tredje valget, i desember 2007, er foreløpig rundt 1000 mennesker drept i sammenstøt med etnisk fortegn. Regjeringen sitter handlingslammet, opposisjonen demonstrerer, og landets økonomi blir rasert på rekordtid. Hva er skjedd?

Noen observatører har trukket sammenligninger med Rwanda-folkemordet. Dette er en feilvurdering og en bagatellisering av katastrofen i Rwanda. Utryddelsene der baserte seg på en ideologi hvor påståtte rasemessige motsetninger klassifiserte en folkegruppe (tutsiene) som forskjellig og mindreverdig enn dem som satt med makten (hutuene). Denne påståtte rasemessige forskjellen ble bevisst utnyttet av regjeringen, som organiserte militsgrupper med det mål å utrydde tutsiene. «Vi må hugge ned de høye trærne», het det i en populær popsang. Artisten er nå dømt for medvirkning til folkemord.

Det er to fundamentale forhold som skiller Rwanda-folkemordet fra opptøyene i Kenya: Identitetsmotsetningene var rasemessig definert i Rwanda, mens de i Kenya reflekterer språklige og kulturelle forskjeller; og volden ble i praksis iverksatt av den rwandiske staten (dermed det juridiske begrepet folkemord), ikke av gjenger og uformelle grupperinger som i Kenya.

I stedet for å sammenligne den kenyanske tragedien med andre afrikanske land, kan kanskje Jugoslavias oppløsning i første halvdel av 1990-tallet kaste lys over situasjonen, og kan gi kenyanske myndigheter en pekepinn om hvor galt det kan gå. Ingen hadde på forhånd spådd det jugoslaviske krigsscenariet heller.

Etter Titos død i 1980, reformene utover i tiåret og kommunismens oppløsning, kom mange tidligere undertrykte politiske interesser til uttrykk. Serberne, som hadde dominert statsapparatet i landet, fikk skylden for kommunismen og de dårlige tidene. Kampen om knappe ressurser, først og fremst økonomisk velstand og politisk makt, fikk en etnisk innramming, og ble forankret i historier om undertrykkelse og marginalisering av kroater og bosniere. Da de fikk muligheten, utfordret de andre folkegruppene serbernes dominans. De anså ikke den jugoslaviske staten for å være legitim.

Den hurtige nedbrytningen av Jugoslavia og det etterfølgende politiske kaos med etnisk rensing og folkemord, kom som et sjokk på det internasjonale samfunn. I ettertid har det blitt gjort mye forskning på overgangsprosesser fra undertrykkende og etnisk dominerte regimer til demokrati. Det har vist seg at i mange tilfeller følger etnisk basert vold etter flerpartivalg.

Til tross for åpenbare forskjeller, kan situasjonen i Kenya sammenlignes med det jugoslaviske sammenbruddet. Kikuyu-folket i Kenya er den største folkegruppen, og har dominert landet både politisk og økonomisk siden uavhengigheten i 1963. Landets første president, Jomo Kenyatta, var kikuyu og sørget for å få «sine» folk inn i mektige posisjoner. Kikuyuene har sitt tradisjonelle hjemland i høylandet nord for Nairobi, men med hjelp fra Kenyattas regime fikk de ekspandere vestover, hvor de blant annet etablerte seg på de store jordeiendommene britene hadde forlatt. Staten Kenya er tett forbundet med kikuyene, som er overrepresentert i både politiske, byråkratiske og økonomiske maktposisjoner. De andre folkegruppene føler seg ofte fremmedgjort fra staten.

Den politiske opposisjonen er følgelig sammensatt av flere grupperinger, hvor presidentkandidat Raila Odinga er fra luofolket, den største av de nilotisktalende gruppene (kikuyuene snakker et bantuspråk). Bildet kompliseres noe av at Kenyas mangeårige diktator Daniel arap Moi tilhørte en tredje folkegruppe, kalenjin, men han styrte i stor grad på kikuyuenes nåde.

Parallellen til relasjonen mellom serbere og kroater er snublende nær. På samme måte som kikuyuene i det vestlige Kenya oppfattes som innflyttere (i økende grad inntrengere) i områder som historisk har tilhørt andre folkegrupper, ble serberne kjeppjaget ut av sin etniske enklave i Kroatia, Øst-Slavonia, under og etter krigen.

De mindre etniske gruppene, som det er mange av i Kenya, hadde konkrete håp om forandringer og politisk reform etter at opinionsmålinger tydet på at opposisjonslederen Raila Odinga ville vinne presidentvalget. Skuffelsen var derfor stor da valgkommisjonen utpekte kikuyuen Mwai Kibaki som vinner av valget, samtidig som det ble fremsatt påstander om massivt valgfusk. Umiddelbart etter gjeninnsettelsen av president Kibaki, eksploderte volden. Den var i første rekke rettet mot kikuyusettlerne i Rift Valley og Vest-Kenya. Slik ble politiske krav om rettferdig maktfordeling oversatt til en etnisk diskurs, hvor uskyldige kikuyu-småbønder ble stilt til ansvar for det som skjedde i Nairobi.

De siste ukene har volden eskalert, samtidig som den er blitt mer uoversiktlig. «Selvforsvarsgrupper» som også utfører rene hevnaksjoner er oppstått blant kikuyuer, samtidig som slumboere og arbeidsløs ungdom benytter sjansen til plyndring og formålsløs vold.

Hvis volden og tendensene til «etnisk rensning» fortsetter, samtidig som én folkegruppe viderefører sin maktdominans, kan den kenyanske enhetsstaten faktisk stå for fall. Konflikten gjør det imidlertid tvingende nødvendig også å tenke på løsningsscenarier

I Kenya har det lenge pågått grunnlovsforhandlinger som hovedsakelig har dreid seg om den statlige organisasjonsmodellen. Opposisjonen har gått inn for å oppheve den enhetlige statsmodellen og har foreslått å innføre en føderasjon løselig basert på etnisk definerte regioner (majimbo). I et slikt system ville luoene kontrollere sin region, kikuyuene sin og så videre, men ingen grupper ville være store nok til å monopolisere politisk makt på et føderalt nivå. (Kikuyuene utgjør ikke mer enn ca. 20 % av befolkningen.) En slik situasjon ville åpne for forhandlinger mellom regioner, som ville måtte gå i koalisjon for å danne en sentralregjering. Kikuyupolitikere har motsatt seg en slik modell, siden den ville frata dem sin nåværende maktposisjon.

Regjeringen i Kenya har flere alternativer. De kan velge samme strategi som regjeringen i Etiopia etter beskyldninger om valgjuks og etterfølgende massedemonstrasjoner i 2005, hvor tusener av opposisjonstilhengere ble anholdt og hele opposisjonslederskapet ble fengslet og anklaget for undergravende virksomhet. En slik autoritær strategi gjenoppretter ro og orden, men løser ikke de underliggende problemene. De kan også akseptere en modell der den politiske og økonomiske makten blir bedre fordelt blant landets folkegrupper, noe som ville styrke statens legitimitet i de brede lag. Et tredje scenario er etnisk rensning og borgerkrig, som i Jugoslavia. Det haster nå.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media